Redigerer Heksesabbat (avsnitt)

=== I renessansen ===
Det var likevel først under [[renessansen]] at folkelige fortellinger, bøker og beskyldninger om slike hendelser ble vanligere. Sabbaten blir nevnt i ''[[Errores Gazariorum]]'', «Feilgrep av katarene» (det vil si hekser), fra [[1437]]. Det samme gjelder prekentekstene til den italienske fransiskanerpredikanten [[Bernardinus av Siena]] (1380–1444) som har vært viktige for den seinere forståelsen av fenomenet. Andre hentydninger til møter mellom hekser og demoner finnes i «[[Heksehammeren]]» (''Malleus Maleficarum'') fra [[1486]], inkvisisjonens håndbok i heksejakt. I ''De lamiis et phitonicis mulieribus'' (kjent som ''Hexenbüchlein'', «den lille hekseboka») fra [[1489]], en [[traktat]] om [[hekseri]] som fikk stor utbredelse særlig i tyskspråklig område, avviste [[Ulrich Molitoris]] forestillinger som nattlige ritt, heksesabbaten, og djevelavkom etter kjønnslig omgang mellom hekser og djevelen. Molitoris, som var kirkelig rettslærd, avviste også tilståelser etter tortur, men er blant de forfattere som i praksis innsnevret heksebegrepet til [[kvinne]]kjønnet og gikk inn for [[dødsstraff]] for hekser. Den tyske biskopen [[Peter Binsfeld]] (1545–1598) hevder i sin «heksetraktat» ''Tractatus de confessionibus maleficorum et sagarum'' fra [[1591]] <!-- samme som ''Commentarius de Maleficius'' fra 1623?)-->at deltakelse i heksesabbater er et bevis for at en person utøver heksekunst.