Redigerer Hav (avsnitt)

== Fysiske egenskaper ==
[[Fil:BlueMarble-2001-2002.jpg|mini|alt=Bilde av jordkloden tatt fra verdensrommet|Sammensatte bilder av jorden laget av [[NASA]] i 2001.]]

[[Jorden]] er den eneste kjente [[planet]]en med hav av flytende [[vann]] på overflaten.{{sfn|Stow|2004|s=22}} [[Mars (planet)|Mars]] har iskapper, og [[jordlignende planeter]] i [[Eksoplanet|andre solsystemer]] kan ha hav.<ref>{{Kilde www |url = https://www.nationalgeographic.com/science/article/130418-exoplanets-earth-planets-science-space-kepler-nasa |tittel = Most Earthlike Planets Found Yet: A "Breakthrough" | forfatter= Kaufman, Marc |besøksdato = 2024-08-17 |utgiver = National Geographic | dato = 18. april 2013}}</ref> Jordens 1&nbsp;335&nbsp;000&nbsp;km³ med sjøvann utgjør 97,25&nbsp;% av det kjente vannet på planeten,<ref name="britannicawater">{{Kilde oppslagsverk | url= https://www.britannica.com/science/water | forfatter=Zumdahl, Steven S. | tittel=Water | artikkel= Encyclopedia Britannica|utgiver= |år= 4. august 2024 |besøksdato= 30. august 2024| språk=}}</ref><ref>{{Kilde www | url= https://wmo.int/topics/water| forfatter= | tittel= Water |utgiver= World Meteorological Organization |dato=2024  |besøksdato= 30. august 2024}}</ref> og dekker omtrent 71&nbsp;% av jordoverflaten.{{sfn|Stow|2004|s=7}}<ref>{{Kilde www|url=https://scripps.ucsd.edu/news/voyager-how-much-earth-truly-undiscovered-above-andor-below-water|tittel=Voyager: How much of the earth is truly undiscovered, above and/or below water?|besøksdato=15. juli 2021|forlag=UC San Diego}}</ref> Ytterligere 2,15&nbsp;% av jordens vann er frosset, og inngår i havisen som dekker [[Polhavet]], altså iskappen som dekker [[Antarktika|Antarktis]] og det [[Sørishavet|tilstøtende havet]], samt forskjellige [[isbre]]er og overflateavsetninger rundt om i verden. Resten (omtrent 0,65&nbsp;% av hele vannbeholdningen) danner [[Grunnvann|underjordiske reservoarer]] eller forskjellige stadier av [[vannets kretsløp]], hvilket vil si [[Vanndamp|damp]] i [[Jordens atmosfære|luften]], [[sky]]ene, [[regn]] og [[innsjø]]er og [[elv]]er.<ref name="NOAAcycle">[[National Oceanic and Atmospheric Administration|NOAA]]. "[http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson07.html Lesson 7: The Water Cycle] {{Webarchive|url=https://web.archive.org/web/20130425214321/http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson07.html|date=25. april 2013}}" in ''Ocean Explorer''.</ref>

Den [[Vitenskap|vitenskapelige studien]] av [[vann]] og jordens vannsyklus er [[hydrologi]], mens [[fluiddynamikk]] studerer fysikken til vann i bevegelse. Studien av selve havet kalles [[oseanografi]]. [[Marinbiologi]] (biologisk oseanografi) studerer planter, dyr og andre organismer som holder til i marine økosystemer. [[Fysisk geografi|Marin geografi]] kartlegger havets utforming, mens [[maringeologi]] (geologisk oseanografi) er opptatt av [[kontinentaldrift]] og jordens sammensetning og struktur.

=== Sjøvann ===
{{Utdypende artikkel|Sjøvann}}
[[Fil:Aquarius_spacecraft_first_global_salinity_map_Aug-Sep_2011.jpg|alt=Kart som viser saltinnholdet i havet|mini|Salinitetskart tatt fra Aquarius Spacecraft. Regnbuefargene representerer saltholdighetsnivåer: rød = 40 [[Promille|‰]], lilla = 30 ‰]]

==== Saltholdighet ====
Sjøvann inneholder salt, og [[salinitet]]en måles vanligvis i promille ([[Promille|‰]]). På det åpne havet har sjøvann et saltinnhold på omtrent 35&nbsp;‰. Middelhavet er litt høyere med 38&nbsp;‰,<ref>{{Kilde avis|url=https://www.sciencelearn.org.nz/resources/686-ocean-salinity|tittel=Ocean salinity|avis=Science Learning Hub|besøksdato=17. august 2024}}</ref> mens saltholdigheten i det nordlige Rødehavet kan nå helt opp i 41 ‰.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Anati, D.A. | tittel = The salinity of hypersaline brines: Concepts and misconception | publikasjon = International Journal of Salt Lake Research  | år = 1999 | bind = 8 | hefte =  | sider = 55–70 | doi = 10.1007/BF02442137 | url = https://doi.org/10.1007/BF02442137 }}</ref> I motsetning til dette har noen såkalte hypersalte innsjøer, uten avløp i havet, mye høyere saltholdighet. For eksempel har [[Dødehavet]] med 300 g oppløste faste stoffer per liter (300&nbsp;‰).

Mens bestanddelen av vanlig salt ([[natriumklorid]]) utgjør omtrent 85&nbsp;% av de faste stoffene oppløst i sjøvann, er det også andre metallioner, som [[magnesium]] og [[kalsium]], og negative ioner, som [[sulfat]], [[karbonat]] og [[brom]]id, til stede. Til tross for at saliniteten varierer mellom havene, er den relative sammensetningen av de oppløste saltene stabil i verdenshavene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.usgs.gov/faqs/why-ocean-salty |tittel=Why is the ocean salty?|besøksdato=17. august 2024||etternavn=Swenson, Herbert|forlag=US Geological Survey}}</ref><ref name="Millero">{{Cite journal|last1=Millero|first1=F. J.|last2=Feistel|first2=R.|last3=Wright|first3=D. G.|last4=McDougall|first4=T. J.|title=The composition of Standard Seawater and the definition of the Reference-Composition Salinity Scale|doi=10.1016/j.dsr.2007.10.001|journal=Deep-Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers|volume=55|issue=1|pages=50–72|year=2008|bibcode=2008DSRI...55...50M}}</ref> Sjøvann inneholder for mye salt til at mennesker kan drikke det, fordi [[nyre]]ne ikke greier å skille ut urin med høyt saltinnhold.<ref>{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/facts/drinksw.html|tittel=Drinking seawater can be deadly to humans|besøksdato=17. august 2024|dato=16. juni 2024}}</ref>

Selv om mengden salt i havet forblir relativt konstant innenfor en tidsskala av millioner av år, påvirker ulike faktorer saltholdigheten til en gitt vannmasse.<ref name="setalleyduauang" /> Fordampning øker saltholdigheten, det samme gjør isdannelse, mens [[nedbør]], havissmelting og avrenning fra land reduserer den.<ref name="setalleyduauang">{{Kilde bok|tittel=Encyclopedia of Global Environmental Change, Volume 1, The Earth System: Physical and Chemical Dimensions of Global Environmental Change|etternavn=Talley|fornavn=Lynne D|utgiver=John Wiley & Sons|isbn=978-0-471-97796-4|redaktør-etternavn=MacCracken|redaktør-fornavn=Michael C|kapittel=Salinity Patterns in the Ocean}}</ref>{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368}} For eksempel får [[Østersjøen]] tilførsel fra mange elver, og havet der kan dermed betraktes som [[brakkvann]].<ref>{{cite journal |last1=Feistel |first1=R |display-authors=etal |title=Density and Absolute Salinity of the Baltic Sea 2006–2009 |journal=Ocean Science |volume=6 |year=2010 |issue=1 |pages=3–24 |doi=10.5194/os-6-3-2010 |bibcode=2010OcSci...6....3F |doi-access=free}}</ref>

==== pH-verdi ====
{{Videre informasjon|Havforsuring}}
{| class="wikitable" style="float:right;"
|+Viktigste oppløste stoffer i sjøvann (3,5 % saltholdighet) <ref name="Millero"/><ref name="citation journal cs1">Millero, F. J.; Feistel, R.; Wright, D. G.; McDougall, T. J. (2008). "The composition of Standard Seawater and the definition of the Reference-Composition Salinity Scale". ''Deep-Sea Research Part I: Oceanographic Research Papers''. '''55''' (1): 50–72. [[Bibcode]]:[https://ui.adsabs.harvard.edu/abs/2008DSRI...55...50M 2008DSRI...55...50M]. [[Digital objektidentifikator|doi]]:[[doi:10.1016/j.dsr.2007.10.001|10.1016/j.dsr.2007.10.001]].</ref>
! scope="col" | Stoff
! scope="col" | Konsen-<br>trasjon (‰)
! scope="col" | % av totale salter
|-
| [[Klorid]]
| 19,3
| 55
|-
| [[Natrium]]
| 10,8
| 30,6
|-
| [[Sulfat]]
| 2,7
| 7,7
|-
| [[Magnesium]]
| 1,3
| 3,7
|-
| [[Kalsium]]
| 0,41
| 1,2
|-
| [[Kalium]]
| 0,40
| 1,1
|-
| [[Hydrogenkarbonat|Bikarbonat]]
| 0,10
| 0,4
|-
| Bromid
| 0,07
| 0,2
|-
| [[Karbonat]]
| 0,01
| 0,05
|-
| [[Strontium]]
| 0,01
| 0,04
|-
| Borate
| 0,01
| 0,01
|-
| Fluor
| 0,001
| <0,01
|-
| Alle andre<br> oppløste<br> stoffer
| <0,001
| <0,01
|}

Sjøvann er svakt [[Alkalitet|alkalisk]] og har hatt en gjennomsnittlig [[pH]] på rundt 8,2 de siste 300 millioner årene. Utslipp av store mengder [[karbondioksid]] i atmosfæren på grunn av forbrenning av [[fossilt brensel]], der så mye som 30–40&nbsp;% av den tilførte CO<sub>2</sub>-gassen absorberes av havene, har ført til kjemiske endringer i havet. Det dannes [[karbonsyre]], som senker pH-verdien via en prosess som kalles [[havforsuring]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nationalgeographic.com/environment/oceans/critical-issues-ocean-acidification/|tittel=Ocean Acidification|besøksdato=18. august 2024 |forlag=[[National Geographic]]|dato=7. august 2019}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=|tittel=Ocean Acidification|etternavn=Gattuso, J.-P.|etternavn2=Hansson, L.|dato=2011|utgiver=Oxford University Press|isbn=978-0-19-959109-1|oclc=730413873|}}</ref> Havforsuringen antas med svært stor sikkerhet å fortsette lenge etter at globale overflatetemperaturer er stabilisert; havforsuringen er således et [[Vippepunkt (klima)|vippepunkt]].<ref name=":82">{{Kilde bok|forfatter=Arias, P.A. m.fl. (red.)|år=2021|url=https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_TS.pdf|artikkel=Technical Summary|tittel=Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change|redaktør=Masson-Delmotte, V. m.fl.|utgivelsessted=Cambridge og New York|forlag=Cambridge University Press|språk=engelsk|side=106|sitat=[…] deep ocean warming, acidification and sea level rise are committed to ongoing change for millennia after global surface temperatures initially stabilize and are irreversible on human time scales (very high confidence).}}</ref>

==== Oksygenkonsentrasjon ====
Mengden [[oksygen]] i sjøvann avhenger først og fremst av organismene som vokser i det. Disse er hovedsakelig [[alge]]r, som [[Plankton|planteplankton]], men noen [[karplanter]] som [[Sjøgras|sjøgress]] finnes også. I dagslys sørger [[fotosyntese]]n til disse plantene for oksygenproduksjon som løses opp i sjøvannet og kan tas opp av marine dyr. Om natten stopper fotosyntesen, og mengden oppløst oksygen avtar. I dyphavet, hvor det ikke trenger nok lys ned til at planter kan vokse, er det svært lite oppløst oksygen. I dets fravær brytes organisk materiale ned av [[Anaerobe organismer|anaerobe]] bakterier som produserer [[hydrogensulfid]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.smhi.se/en/theme/oxygen-in-the-sea-1.11274|tittel=Oxygen in the Sea|besøksdato=19. august 2024|dato= 23. april 2014}}</ref>

[[Global oppvarming]] forvente å redusere nivået av oksygen i overflatevann siden oppløseligheten av oksygen i vann faller ved høyere temperaturer.<ref>{{Cite journal|title=Long-term ocean oxygen depletion in response to carbon dioxide emissions from fossil fuels|author1=Shaffer, Gary|author2=Olsen, Steffen Malskær|author3=Pedersen, Jens Olaf Pepke|journal=Nature Geoscience|year=2009|volume=2|issue=2|pages=105–109|doi=10.1038/ngeo420|bibcode=2009NatGe...2..105S}}</ref> I fremtiden er det forventet at tap av habitater vil øke, samt at noen arter vil forflytte seg og andre utdø.<ref>{{Kilde www | url= https://scripps.ucsd.edu/research/climate-change-resources/faq-ocean-deoxygenation| forfatter= | tittel= FAQ: Ocean Deoxygenation | besøksdato= 30. august 2024 | utgiver= Scripps Institution of Oceanography | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref>

==== Lys ====
Mengden lys som trenger inn i havet avhenger av solvinkelen, værforholdene og vannets ''turbiditet'' (uklarhet). Mye lys blir reflektert ved overflaten, og rødt lys blir absorbert i de øverste lagene. Gult og grønt lys når større dybder, og blått og fiolett lys kan trenge så dypt ned som 1000 m. Det er utilstrekkelig lys for fotosyntese og vekst stopper på dybder på rundt 200&nbsp;m.<ref name="Russell">{{cite book|title=The Seas |last1=Russell |first1=F. S. |last2=Yonge |first2=C. M. |year=1928 |publisher=Frederick Warne |pages=225–227}}</ref>

Klart sjøvann absorberer 27&nbsp;% av stråling i form av lys og varmestråling i et vannlag på bare 1&nbsp;cm, mens 10&nbsp;m lengre ned i havet er hele 90&nbsp;% av strålingen absorbert. Sjøvannet ved kysten absorberer mye mer effektivt og ved 4&nbsp;m dybde vil 90&nbsp;% av strålingen være absorbert. Dette betyr at det bare er de aller øverste vannlagene som blir oppvarmet av direkte stråling.{{sfn|Breen|1986|p=40–42}}

=== Temperatur og varmebudsjett ===
Havet er varmest ved ekvator med en overflatetemperatur i området 28–29&nbsp;°C og avtar mot polene. De laveste temperaturene i Nordpolbassenget og i Antarktis er –1,7&nbsp;°C, noe som er rett over frysepunktet for saltvann.{{sfn|Breen|1986|p=49–53}} Det er en kontinuerlig sirkulasjon av vann i havene. Varme overflatestrømmer avkjøles når de beveger seg bort fra tropene, og vannet blir tettere og synker. Det kalde vannet beveger seg tilbake mot ekvator som en dyphavsstrøm, drevet av endringer i vannets temperatur og tetthet, hvor det til slutt stiger opp igjen mot overflaten. Spredning av næring og plankton skjer takket være havstrømmene og for mange fiskearter er livsløpet bestemet av strømningsforholdene. Generelt er det et klart forhold mellom temperatur, kjemisk sammensetning og fysiske forhold i sjøvannet.{{sfn|Sulebak|1991|p=31}}{{sfn|Sulebak|1991|p=47–48}}

For tilsvarende breddegrad er temperaturen på den sørlige halvkule betydelig lavere enn på den nordlige. Årsaken er påvirkning fra det kalde antarktiske kontinentet, samt at jordkloden har større landmasser på den nordlige halvkule. Temperatursvingninger forårsaket av årstidene har betydning ned i dypet til rundt 100&nbsp;m. Under 100&nbsp;m oppstår en kraftig ''termokolin'', det vil si en sone der temperaturen faller sterkt med dybden. Termoklinen skiller overflatevann med varierende temperatur og dypet under med lav stabil temperatur.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368}}{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=155–156}}

Sjøtemperaturen varierer både med sted, dybde og årstid, noe som avhenger av tilført og avgitt varmemengde. For et hvilket som helst sted på havet fås varmeenergi fra solen som kortbølget stråling. Energimengden varierer med dagslengde, atmosfærens absorpsjon av strålingen, solhøyden, skydekke og refleksjon fra havoverflaten. Varme tapes med langbølget stråling ut fra havoverflaten, en annen del er varmetap ved varmeledning til atmosfæren ([[Varmeledning|konduksjon]]), og et tredje varmetap er fordampning. I tillegg til dette kommer varmeoverføring i form av havstrømmer. Dette kalles havets varmebudsjett. Om en ser hele havet under ett, er det ingen varmeutveksling, men [[global oppvarming]] fører også til oppvarming av havet.{{sfn|Sulebak|1991|p=34–38}}

Sjøvann med en typisk saltholdighet på 35&nbsp;‰ har et frysepunkt på omtrent -1,8&nbsp;°C.<ref>{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/facts/oceanfreeze.html#:~:text=Ocean%20water%20freezes%20just%20like,only%20the%20water%20part%20freezes.|tittel=Can the ocean freeze?|besøksdato=17. august 2024 |utgiver =National Oceanic and Atmospheric Administration|etternavn=US Department of Commerce}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.noaa.gov/jetstream/ocean/sea-water|tittel=Sea Water | utgiver = National Oceanic and Atmospheric Administration|besøksdato=17. august 2024}}</ref> Når temperaturen blir lav nok, dannes iskrystaller på overflaten. Disse brytes i små biter og smelter sammen til flate skiver, som danner en tykk suspensjon kjent som sarr. Under rolige forhold fryser dette til et tynt flatt ark kjent som [[sjøis]], som tykner når det dannes ny is på undersiden. I turbulente hav vil sarrkrystallene gå sammen til flate skiver. Disse glir under hverandre og smelter sammen og danner flak. I fryseprosessen blir saltvann og luft innestengt mellom iskrystallene. Sjøis kan ha en saltholdighet på 12–15&nbsp;‰, men når havisen blir ett år gammel, faller saltinnholdet til 4–6&nbsp;‰.<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=http://www.britannica.com/EBchecked/topic/939404/sea-ice | tittel= Sea ice | forfatter = Jeffries, Martin O. | utgiver = Encyclopaedia Britannica | besøksdato= 20. februar 2025 }}</ref>

=== Global utjevning av klimavariasjon ===
Vannmassene i havet har egenskaper som hjelper til med å moderere og jevne ut temperaturen (''termostatisk''), og dermed klima, på jorden. Et eksempel er den store energimengden som tas opp av havet og som går med til fordamping av vann. Vanndampen føres høyt opp i kalde lag av atmosfæren hvor det kondenserer og blir til skyer som senere gir nedbør, altså er del av vannets kretsløp. I dette kretsløpet er det store energimengder som overføres fra lave breddegrader til høyere breddegrader der  temperaturene er lave.{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=136–137}}

Et annet eksempel på moderering av klima skyldes av vann har meget høy [[spesifikk varmekapasitet]], hvilket vil si at vann tar opp mye varmeenergi per grad temperaturøkning per masseenhet av vann. Dermed absorberer vann mye tilført varme uten at temperaturen øker. Dette i motsetning til jordens landmasser som i løpet av et døgn gjennomgår store temperaturvariasjon, noe som skyldes landmassene lave spesifikke varmekapasitet.{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=136–137}}

=== Havnivå ===
Over det meste av geologisk tid har havnivået vært høyere enn det er i dag.{{sfn|Stow|2004|s=74}} Hovedfaktoren som påvirker havnivået over tid er resultatet av endringer i havskorpen, med en nedadgående trend som forventes å fortsette på svært lang sikt. Ved det [[Siste istids maksimum|siste bremaksimum]], for rundt 20&nbsp;000 år siden, var havnivået rundt 125&nbsp;m lavere enn i nåtiden (2012).<ref name="cLevel">[https://pubs.usgs.gov/fs/fs2-00/ Sea Level and Climate] {{Webarchive|url=https://web.archive.org/web/20210807161937/https://pubs.usgs.gov/fs/fs2-00/|date=7 August 2021}}. USGS. By Richard Z. Poore, Richard S. Williams, Jr., and Christopher Tracey.</ref>

I minst de siste hundre årene har havnivået steget med en gjennomsnittshastighet på rundt 1,8&nbsp;mm per år.<ref>{{Cite journal|author=Bruce C. Douglas|year=1997|title=Global sea rise: a redetermination|journal=Surveys in Geophysics|volume=18|issue=2/3|pages=279–292|bibcode=1997SGeo...18..279D|doi=10.1023/A:1006544227856}}</ref> Mesteparten av denne økningen kan tilskrives en økning i temperaturen i havet på grunn av [[Global oppvarming|klimaendringer]], og den resulterende svake termiske utvidelsen av de øvre 500&nbsp;m av vannsøylen. Ytterligere bidrag, så mye som en fjerdedel av totalen, kommer fra vannkilder på land, som snøsmelting og isbreer og utvinning av grunnvann for vanning og andre menneskelige behov.<ref>{{Kilde bok|tittel=Observations: Oceanic Climate Change and Sea Level|etternavn=Bindoff|fornavn=N. L.|etternavn2=Willebrand|fornavn2=J.|etternavn3=Artale|fornavn3=V.|etternavn4=Cazenave|fornavn4=A.|etternavn5=Gregory|fornavn5=J.|etternavn6=Gulev|fornavn6=S.|etternavn7=Hanawa|fornavn7=K.|etternavn8=Le Quéré|fornavn8=C.|etternavn9=Levitus|fornavn9=S.|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-0-521-88009-1}}</ref>

=== Bølger ===
[[Fil:Steep_deep_water_wave.ogv|alt=Diagram som viser bevegelse av partikler i havet mens bølger passerer|mini|Bevegelse av molekyler når bølger passerer]]
[[Fil:Propagation_du_tsunami_en_profondeur_variable.gif|alt=Diagram som visr bølger på vei mot kysten|mini|Når bølgen kommer inn på grunt vann bremser den ned samtidig som bølgehøyde øker. Til slutt bryter bølgene og velter i en skummende vannmasse.]]

Vind som blåser over overflaten av en vannmasse danner [[Havbølge|bølger]] som er vinkelrett på vindretningen. Friksjonen mellom luft og vann forårsaket av en svak bris på en dam får krusninger til å dannes. Et kraftig vind over havet forårsaker større bølger når luften presser seg mot de hevede ryggene av vann. Bølgene når sin maksimale høyde når hastigheten de beveger seg med nesten samsvarer med vindens hastighet. I åpent vann der vinden blåser kontinuerlig ruller lange, jevne vannmasser som dønninger over havet.{{sfn|Stow|2004|s=83–84}}<ref name="NOAA">{{Kilde www|url=http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson09.html|tittel=Ocean waves|besøksdato=18. august 2024 |forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://archive.org/details/windgeneratedoce00youn|tittel=Wind Generated Ocean Waves|etternavn=Young|fornavn=I. R.|utgiver=Elsevier|isbn=978-0-08-043317-2|side=[https://archive.org/details/windgeneratedoce00youn/page/n101 83]}}</ref> Hvis vinden stilner, reduseres bølgedannelsen, men bølger som allerede har oppstått fortsetter å bevege seg i opprinnelige retning til de møter land. Størrelsen på bølgene avhenger av distansen vinden har blåst over vannoverflaten, styrken og varigheten. Når bølger møter andre bølger som kommer fra forskjellige retninger, kan interferens mellom dem gi uregelmessige og dempede bølger.<ref name="NOAA" /> [[Interferens|Konstruktiv interferens]] kan forårsake individuelle (uventede) [[monsterbølge]]r som er mye høyere enn normalt. De fleste bølger er mindre enn 3&nbsp;m høye.<ref name="mrgarrison" />

[[Utaskjærs]] konstruksjoner som vindparker og [[oljeplattform]]er bruker statistikk fra målinger for å beregne bølgekreftene på grunn av for eksempel en [[hundreårsbølge]] og andre sterke krefter de må konstrueres for å motstå.<ref>Goda, Y. (2000) ''Random Seas and Design of Maritime Structures''. pp. 421–422. World Scientific. {{ISBN|978-981-02-3256-6}}.</ref> Monsterbølger er dokumentert å kunne være 20–30 m høye.<ref name="havbølger">Sælen, Odd Henrik; Weber, Jan Erik og Barthel, Knut; {{snl|havbølger|Havbølger}} 16. januar 2023</ref>

Toppen av en bølge kalles ''bølgekammen'' eller ''bølgetopp'', det laveste punktet mellom bølgene er ''bølgebunnen'' og avstanden mellom toppene er ''bølgelengden''. Bølgen skyves over havoverflaten av vinden, men dette representerer en energioverføring og ikke en horisontal bevegelse av vann. Når bølger nærmer seg land og beveger seg inn på grunt vann, endrer de oppførsel. Hvis de nærmer seg i en vinkel, kan bølger bøye seg ([[Lysbrytning|brytning]]) eller omslutte steiner og nes ([[diffraksjon]]). Når bølgen når et punkt der dens dypeste [[svingning]]er av vannet kommer i kontakt med [[havbunn]]en, begynner de å avta. Dette trekker toppene tettere sammen og øker bølgenes høyde. Når forholdet mellom bølgehøyden og vanndybden øker over en viss grense, bryter den, og velter i en masse av skummende vann.<ref name="mrgarrison">Garrison, Tom . ''Essentials of Oceanography''. 6th ed. (2012) s. 204 ff. ISBN 0321814053.</ref><ref name="havbølger"/>

I tillegg til bølger på havoverflaten kan det oppstå interne bølger. Disse oppstår i sjiktet som danner en lagdeling mellom vannmasser med høy og lav tetthet. Disse interne bølgene kan bli mye høyere enn overflatebølgene, der bølgehøyder på over 100&nbsp;m kan forekomme. Interne bølger kan oppstå på grunn av tidevannsbevegelser, vind eller skip og kan observeres fra verdensrommet.{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=231–232}}

=== Tsunami ===
{{Utdypende artikkel|Tsunami}}
[[Fil:2004-tsunami.jpg|alt=Tsunami i Thailand|mini|Den kraftige bølgen som slo inn over land under [[Jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet 2004|Tsunamien i Thailand i 2004]].]]

En tsunami er en uvanlig form for bølge forårsaket av en sjelden kraftig hendelse som et jordskjelv eller jordskred under vann, et meteorittnedslag, et vulkanutbrudd eller en kollaps av et landområde ut i havet. Disse hendelsene kan midlertidig løfte eller senke havoverflaten i det berørte området, vanligvis noen få meter. Den potensielle energien til det fortrengte sjøvannet omdannes til kinetisk energi, og skaper en grunn bølge, en tsunami, som stråler utover med en hastighet proporsjonal med kvadratroten av vanndybden og som derfor beveger seg mye raskere i det åpne hav enn på en kontinentalsokkel.<ref name="usgstsunami">{{Kilde www|url=http://walrus.wr.usgs.gov/tsunami/basics.html|tittel=Life of a Tsunami|besøksdato=18. august 2024 |forlag=US Geological Survey}}</ref> I det dype, åpne havet har tsunamier bølgelengder på rundt 130–480&nbsp;km, beveger seg med hastigheter på over 970&nbsp;km/t<ref name="NTWC-physics">{{Kilde www|url=https://ntwc.ncep.noaa.gov/php/tsunami_science.php|tittel=Physics of Tsunamis|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Tsunami Warning Center of the USA}}</ref> og med en bølgehøyde på mindre enn 1 m. Dermed vil de gjerne passerer ubemerket i dette stadiet.<ref name="UoW">{{Kilde www|url=http://earthweb.ess.washington.edu/tsunami/general/physics/physics.html|tittel=The Physics of Tsunamis|besøksdato=21. september 2013|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150216004746/http://earthweb.ess.washington.edu/tsunami/general/physics/physics.html|arkivdato=16. februar 2015|forlag=University of Washington|url-status=live}}</ref>

Når en tsunami beveger seg inn på grunnere vann, avtar hastigheten, bølgelengden forkortes og amplituden øker kraftig,<ref name="UoW"/> og den oppfører seg på samme måte som en bølge forårsaket av vind på grunt vann, men i langt større skala. Enten bunnen eller toppen av en tsunami kan ankomme kysten først.<ref name="usgstsunami" /> I det førstnevnte tilfellet trekker havet seg tilbake og slik at det virker som om fjære sjø plutselig opptrer, noe som gir en advarsel til folk på land.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bom.gov.au/tsunami/info/index.shtml|tittel=Tsunami Facts and Information|besøksdato=19. august 2024|forlag=Bureau of Meteorology of the Australian Government}}</ref> Om toppen kommer først, bryter den vanligvis ikke, men trekker innover land og flommer over alt som kommer dens vei. Mye av ødeleggelsene kan skyldes at flomvannet renner tilbake i havet etter at tsunamien har rammet og drar gjenstander og mennesker med seg. Ofte kan flere tsunamier forårsaket av en enkelt geologisk hendelse oppstår. Disse kommer med intervaller på mellom åtte minutter og to timer.<ref name="usgstsunami" />

=== Strømmer ===
[[Fil:Corrientes-oceanicas.gif|alt=Kart over havstrømmer|mini|Overflatestrømmer med rød for å indikere varmt vann og blå for kalde.]]

Vind som blåser over havoverflaten forårsaker ikke bare at det dannes bølger, men det får også overflatevannet til å bevege seg i samme retning som vinden. Selv om vindene er variable, vil den på et og samme sted være dominerende fra en retning og dermed dannes det en overflatestrøm. Vestlige vinder er hyppigst på de midtre breddegrader, mens østlige vinder dominerer i tropene.<ref>{{Kilde bok|url=|tittel=Meteorology Today: An Introduction to Weather, Climate, and the Environment|etternavn=Ahrens|fornavn=C. Donald|etternavn2=Jackson|fornavn2=Peter Lawrence|etternavn3=Jackson|fornavn3=Christine E. J.|etternavn4=Jackson|fornavn4=Christine E. O.|utgiver=Cengage Learning|isbn=978-0-17-650039-9|side=283}}</ref> Det er stort sett vind som beveger overflatestrømmene.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=370–373}}

Når vann beveger seg på denne måten, strømmer annet vann inn for å fylle underskuddet og det dannes en sirkulær bevegelse av overflatestrømmer kjent som en ''[[Havvirvel|gyre]]'' eller havvirvel. Det er fem hovedgyreer i verdenshavene: to i Stillehavet, to i Atlanterhavet og ett i  Indiahavet. Andre mindre gyrer finnes i mindre hav og én enkelt gyre går rundt [[Antarktika|Antarktis]]. Disse virvlene har fulgt de samme rutene i årtusener, styrt av [[topografi]]en av landjorden, vindretningen og [[Coriolis-kraft|Coriolis-effekten]]. Overflatestrømmene flyter i retning med klokken på den nordlige halvkule og mot klokken på den sørlige halvkule. Vannet som beveger seg bort fra ekvator er varmt, og det som strømmer i motsatt retning har mistet mesteparten av varmen. Havtrømmene har en tendens til å moderere jordens klima ved å avkjøle områdene ved ekvator og varme områder på høyere breddegrader.<ref name="NOAAcurrent">{{Kilde www|url=https://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/8_ocean_currents/ocean_currents.html|tittel=Ocean Currents|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref> Globale klima- og [[Værvarsling|værprognoser]] er sterkt påvirket av verdenshavet, så [[global klimamodell]]ering bruker havsirkulasjonsmodeller så vel som modeller av andre hovedkomponenter som [[atmosfære]]n, landoverflaten og havis.<ref>{{Kilde avis|url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/6320515.stm|tittel=Models 'key to climate forecasts'|utgiver=BBC|dato=2. februar 2007|besøksdato=19. august 2024|etternavn=Pope, Vicky}}</ref>

[[Fil:Thermohaline_Circulation_2.png|alt=Kart som viser det globale transportbåndet|mini|Det globale transportbåndet vist i blått med varmere overflatestrømmer i rødt]]

Overflatestrømmer påvirker kun de øverste hundre meterne av havet, men det er også store strømninger i havdypet forårsaket av bevegelse av dype vannmasser. Det går en dyphavstrøm gjennom alle verdenshavene, kjent som den [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjonen]] eller det globale transportbåndet. Bevegelsen av denne er langsom og er drevet av forskjeller i vannets tetthet forårsaket av forskjellig saltholdighet og temperatur. På høye breddegrader blir vannet avkjølt av den lave atmosfæriske temperaturen og blir saltere etter hvert som havis dannes. Begge disse faktorene gjør vannet tettere, og vannet synker. Fra dyphavet nær Grønland strømmer slikt vann sørover mellom de kontinentale landmassene på hver side av Atlanterhavet. Når den når Antarktis, får den tilførsel av ytterligere masser av kaldt, synkende vann og renner østover. Den deler seg deretter i to strømmer som beveger seg nordover inn i Indiahavet og Stillehavet. Her varmes den gradvis opp, blir lettere, stiger opp mot overflaten og ringen er sluttet. Det tar tusen år for dette sirkulasjonsomløpet blir fullført.<ref name="NOAAcurrent" />{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=368–369}}

Havstrømmene dypt nede i havet kan få nokså store hastigheter. Omtrent 320&nbsp;km vest for Bermuda er det 4000 m ned i havet målt hastigheter på 0,4&nbsp;m/s, mens det på enda større dyp er målt 0,05&nbsp;m/s. Bunnstrømmene kan skape mønstre i sedimentene på havbunnen. Det er også observert grumsete vann nært bunnen, noe som tyder på at bunnsedimenter virvles opp og spres. Observasjoner tyder på at dyphavsbevegelser ikke er jevne og regelmessige, men kaotiske.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=370–373}}

=== Tidevann ===
{{Utdypende artikkel|Tidevann}}
[[Fil:Tides_overview.png|alt=Diagram som viser hvordan sol og måne skaper tidevann.|mini|Høyvann (blått) ved de nærmeste og fjerneste punktene på jorden fra månen.]]

Tidevann i havet er forårsaket av [[gravitasjon]]spåvirkningene fra månen og solen, samt jordens rotasjon. Under hver tidevannssyklus stiger vannet på et gitt sted til en maksimal høyde (''flo'') før vannet ebber ut til minimumsnivået (''fjære''). Etter hvert som vannet trekker seg tilbake, avdekker det mer og mer av [[tidevannssone]]n.<ref name="oceanservice">{{Kilde www|url=https://oceanservice.noaa.gov/education/tutorial_tides/|tittel=Tides and Water Levels|besøksdato=19. august 2024|forlag=NOAA Ocean Service Education}}</ref><ref>Sælen, Odd Henrik; Weber, Jan Erik; Barthel, Knut: {{snl|tidevann|Tidevann}} (25. august 2023)</ref> Fisk og havlevende dyr kan leve seg i tidevannssonen ved flo, mens landlevende dyr kan oppholde seg i tidevannssonen ved fjære. Derimot finnes det forskjellige fastsittende dyr i sonen, og disse har utviklet seg til å tåle tørrlegging og neddykking.<ref>Egeland, Einar Skarstad: {{snl|tidevannssona|Tidevannssona}} (1. juni 2024)</ref>

De fleste kystområder får flo og fjære to ganger hvert døgn, med intervaller på omtrent 12 timer og 25 minutter. Dette er halvparten av perioden på 24 timer og 50 minutter som det tar for jorden å gjøre en fullstendig omdreining og returnere månen til sin forrige posisjon i forhold til en observatør på jorden. Månens masse er rundt 27&nbsp;millioner ganger mindre enn solen, men den er 400 ganger nærmere jorden. [[Tidekraft]]en avtar mye med økt avstand, dermed har månen mer enn dobbelt så stor påvirkning på tidevannet som solen.<ref name="NOAAtides">{{Kilde www|url=http://oceanexplorer.noaa.gov/edu/learning/player/lesson10.html|tittel=Tides|besøksdato=19. august 2024|forlag=National Oceanic and Atmospheric Administration}}</ref> En bulk dannes i havet på stedet der jorden er nærmest månen fordi det er der effekten av månens tyngdekraft er sterkest. På motsatt side av jorden er månekraften på sitt svakeste og dette fører til at det dannes en annen bulk. Når månen roterer rundt jorden, beveger også disse havbulkene seg rundt jorden.<ref name="oceanservice"/>

Når både sol, måne og jord er på linje (ved fullmåne og nymåne), resulterer det i at gravitasjonskreftene fra alle tre legemene kombinerer påvirkningen og en får ''springflo'' og ''springfjære'', det vil si ekstra stor forskjell på flo og fjære. I motsetning til dette, vil solen når den er 90° fra månen sett fra jorden, kombinerte gravitasjonseffekten på tidevannet minimal og en får ''nipp flo'' og ''nipp fjære''.<ref name="oceanservice"/>

En [[stormflo]] kan oppstå når kraftig vind får vann til å hope seg opp mot kysten i et grunt område, og dette, kombinert med et lavtrykkssystem, kan heve havoverflaten ved høyvann mye.<ref>Weber, Jan Erik og Barthel, Knut: {{snl|stormflo|Stormflo}} (14. januar 2021)</ref>

=== Jordskorpen og kontinentalplatene ===
[[Fil:Tectonic_plate_boundaries.png|alt=Diagram som viser tre typer av grenser for tektoniske plater|mini|Tre typer plategrenser.]]

Jorden er sammensatt av en magnetisk sentral [[Planetkjerne|kjerne]], en for det meste flytende [[Mantelen|mantel]] og et hardt stivt ytre skall ([[litosfære]]n). Litosfæren som er sammensatt av jordens steinete skorpe og det dypere, for det meste faste ytre laget av mantelen. På land er jordskorpen kjent som den kontinentale skorpen, mens den under havet er kjent som [[havbunnsskorpe]]n. Sistnevnte består av relativt tett [[basalt]] og er rundt 5–10&nbsp;km tykk. Den relativt tynne litosfæren flyter på den svakere og varmere mantelen under og brytes opp i en rekke [[Platetektonikk|tektoniske plater]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=https://editors.eol.org/eoearth/wiki/Structure_of_the_Earth|tittel=Structure of the Earth|utgiver=The Encyclopedia of Earth}}</ref>

Midt i havet blir magma hele tiden presset opp mot havbunnen mellom tilstøtende plater, noe som danner [[midthavsrygger]]. Konveksjonsstrømmene av basaltbergarter tenderer mot å drive de to platene fra hverandre, det en kaller for [[havbunnsspredning]].{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}<ref name="education.nationalgeographic.org">{{Kilde www | url= https://education.nationalgeographic.org/resource/seafloor-spreading/ | forfatter= Evers, Jeannie | tittel= Seafloor Spreading | besøksdato= 25. august 2024| utgiver= National Geographic| arkiv_url= | dato = 29. november 2023}}</ref> Havbunnsspredning sørger for at verdenshavene utvider seg med omlag 25&nbsp;mm i året.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=380}} Parallelt med disse høydedragene og nærmere kysten, kan en oseanisk plate gli under en annen oseanisk plate i en prosess kjent som [[Subduksjonssone|subduksjon]]. Her dannes det [[dyphavsgrop]]er og prosessen er ledsaget av friksjon når platene kolliderer. Bevegelsen gir kraftige rykk som forårsaker [[jordskjelv]], det produseres varme og [[magma]] tvinges opp og skaper undervannsfjell, hvorav noen kan danne kjeder av vulkanske øyer nær dype groper. Nær noen av grensene mellom land og hav glir de litt tettere oseaniske platene under kontinentalplatene og flere subduksjonsgrøfter dannes. Når de drives sammen, deformeres kontinentalplatene og spenner seg, noe som forårsaker [[fjellkjedefolding]] og seismisk aktivitet.<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=https://editors.eol.org/eoearth/wiki/Plate_tectonics|tittel=Plate tectonics|utgiver=The Encyclopedia of Earth}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://ucmp.berkeley.edu/geology/tecmech.html|tittel=Plate Tectonics: The Mechanism|besøksdato=19. august 2024|forlag=University of California Museum of Paleontology}}</ref>

Jordens dypeste grøft er [[Marianegropen]], som strekker seg rundt 2&nbsp;500&nbsp;m under havbunnen. Det er nær [[Marianene]], et vulkansk [[arkipel]] i det vestlige Stillehavet. Det dypeste punktet er 10&nbsp;994&nbsp;m under havoverflaten.<ref name="smmt">{{Kilde avis|url=https://www.telegraph.co.uk/news/earth/environment/8940571/Scientists-map-Mariana-Trench-deepest-known-section-of-ocean-in-the-world.html|tittel=Scientists map Mariana Trench, deepest known section of ocean in the world|besøksdato=19. august 2024|dato=7. desember 2011|avis=The Telegraph}}</ref>

=== Sjøbunn og dyphavssbaseng ===
[[File:Elevation.jpg|mini|{{legend|#03FCDE|Kontinentalsoklene (turkis) vist på et verdenskart.}}]]

Rundt landjorden er det grunne havområder som kan være brede eller smale og kalles for [[kontinentalsokkel]]en. Kontinentalsokkelen er altså et grunt havområde som omkranser landjorden og utgjør rundt en seksdel av jordoverflaten. Fiskeriene rundt om i verden foregår for en stor del i farvannene på kontinentalsokkelen. Kontinentalsokkelen slutter i [[Kontinentalmargin|kontinentalskråning]]en, eller egga, som er en skråning ned mot havdypet. Helningen kan variere mye og der skråningen er bratt er det snakk om en helningsvinkel på 45°.{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Det en kaller dyphavssbasenger er adskilt fra hverandre av undersjøiske fjellkjeder eller undersjøiske rygger. Dybdeområder på mellom 3000 og 6000 m utgjør omtrent 54&nbsp;% av jordoverflaten.{{sfn|Breen|1986|p=17}}

Dyphavssbasenger utgjør en stor del av [[havbunn]]en og er et området av jorden som er lite utforsket til tross for at den har et areal 2,5 ganger så stort som den tørre landjorden.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}{{sfn|Breen|1986|p=16–17}} Verdenshavene holdes for å være de yngste hovedformasjonene av jordkloden.<ref name="education.nationalgeographic.org"/> På havbunnen er det sedimenter (slam) som har sin opprinnelse fra blant annet vulkansk virksomhet, døde rester fra marine organismer, erodert materiale fra landjorden (''terrigene sedimenter'') ført ut via vassdrag og vinder, ansamlinger av kjemiske stoffer i sjøvann og partikler fra verdensrommet.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=372–375}}<ref>Murray, Richard W. "[http://www.waterencyclopedia.com/Oc-Po/Ocean-Floor-Sediments.html# Ocean-Floor Sediments]," Water Encyclopedia</ref><ref>{{cite book |last1=Chester |first1=Roy |last2=Jickells |first2=Tim |title=Marine Geochemistry |date=2012 |publisher=Blackwell Publishing Ltd |isbn=978-1-4051-8734-3 |pages=321–351 |edition=3rd |chapter=Chapter 15. The components of marine sediments}}</ref>

De fleste slamtypene på havbunnen er bløte, slik at det er lett for organismer å lage huler og ganger, dessuten skaper strømninger formasjoner i overflaten. En kalkholdig avleiring fra skallene til døde pelagiske bløtdyr (''pteropodslam''), finnes på dybder av 1500–3000&nbsp;m, er det er det sjeldneste og finnes bare på 1&nbsp;% av havbunnen. ''Globigerinaslamet'' er vanligere og består av kalkskalene til [[Poredyr|foraminiferer]], en type mikroskopiske organismer. ''Diatomeslam'' oppstår i kaldt vann og finnes blant annet i et langstrakt belte i det nordlige Stillehavet. Det kommer fra  av en type silikatholdige planteplankton kalt [[kiselalger]] eller diatomeer. ''Radiolarslam'' består av rester etter silikatholdige skjellettrester fra organismer. Det er rødt eller brundt og i likehet med pteropodslam er det sjeldent.{{sfn|Wicklund-Hansen|1980|p=375–377}}

Over tid blir sedimentene [[Litifisering|litifisert]], det vil si at de blir til bergarter av [[sediment]]er. Mer enn halvparten av bergartene på landjordene stammer fra tidlige tiders havbunn.{{sfn|Trujillo|Thurman|2011|p=97}}

=== Kyster ===
[[Fil:Praia_da_Marinha_2017.jpg|alt=Bilde av Algarvekysten utenfor Portugal med store klipper og sandstrand|mini|Praia da Marinha i [[Algarve]], Portugal]]

[[Kyst]]områder påvirkes av flere faktorer som intensiteten til bølgene som bryter inn, hvor bratt [[kontinentalmargin]] er, sammensetningen og hardheten til bergartene, helningen til [[marbakke]]n og endringene i landnivået på grunn av [[landhevning]] eller -senkning. Bølger gjør at sand og singel på stranden blir kvernet sammen og slipt. Normalt ruller bølger mot kysten med en hastighet på seks til åtte per minutt. Disse omtales som ''konstruktive bølger'' på grunn av sin tendens til å flytte materiale oppover [[strand]]en, og de har liten eroderende effekt. Stormbølger ankommer derimot land i rask rekkefølge og omtales som ''destruktive bølger'' fordi bølgeskummet beveger materiale på stranden ut i havet.<ref name="Monkhouse291">{{Kilde bok|tittel=Principles of Physical Geography|etternavn=Monkhouse|fornavn=F. J.|utgiver=Hodder & Stoughton|isbn=978-0-340-04944-0}}</ref>

[[Skjærgård]] er [[kyst]]område med [[øy]]er, [[Holme (geografi)|holmer]] og [[skjær]] langsetter [[fastland]]ets kyst, kalt ''skjærgårdskyst''. I skjærgården bryter bølgene fra storhavet og skjermer kysten og eventuelle [[fjord]]er innenfor mot vær og vind.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041203039|tittel=Geografisk leksikon – For barn og ungdom|forfatter=Båsland, Harald og Hovland, Bjarne |forlag=Universitetsforl.|isbn=8200450694|side=19|utgivelsesår=1999}}</ref><ref>{{snl|skjærgård|Skjærgård}} (2019)</ref>

=== Vannets kretsløp ===
Havet spiller en viktig rolle i [[vannets kretsløp]], ved at vann [[Fordampning|fordamper]] fra havet, beveger seg gjennom [[Jordens atmosfære|atmosfæren]] som damp, [[Kondensasjon|kondenserer]], faller som [[Nedbør|regn eller snø]] og opprettholder dermed livet på land. I stor grad går vannet deretter tilbake til havet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.usgs.gov/special-topics/water-science-school/science/oceans-and-seas-and-water-cycle?qt-science_center_objects=0#qt-science_center_objects|tittel=The Water Cycle: The Oceans|besøksdato=19. august 2024|forlag=US Geological Survey}}</ref>

Vannet har en oppholdstid i havet på 3000–3230&nbsp;år. Til sammenligning er oppholdstiden til vanndampen i atmosfæren omtrent ti dager. Den lange oppholdstiden i havet reflektere dets svært store volum. Nedbør og fordamping varierer med breddegradene og har også sammenheng med de globale vindmønstrene. Et eksempel på dette er [[passatvind]]ene som i utgangspunktet har lav temperatur, men som mottar varme når de beveger seg mot ekvator. På sin vei tar passatvindene opp vanndamp fra havet og ved ekvator stiger luftmassene opp i atmosfæren. Dermed kondenserer vannet, forårsaker skydannelse og gir dermed mye nedbør ved ekvator. Ved breddegrad som tilsvarer subtropisk klima er det mer fordampning enn nedbør, mens ved polene, hvor det er lav temperatur, er større nedbør enn fordampning. Dette er årsaken til dannelsen av isen på Antarktis og Grønland.<ref>{{Kilde oppslagsverk | url= https://www.britannica.com/science/hydrosphere/Groundwaters| forfatter= The Editors of Encyclopaedia | tittel= Hydrosphere | artikkel= |utgiver= Encyclopedia Britannica |år= 13. april 2023 |besøksdato= 27. august 2024 | språk=en}}</ref>

=== Karbonkretsløpet ===
{{hoved|Karbonkretsløpet}}

Havet inneholder den største mengden med aktivt sirkulerende [[karbon]] på jorden, men [[litosfære]]n har et større lager av karbon.<ref name="GlobalCarbonCycle">{{Cite journal | last1 = Falkowski | first1 = P. | last2 = Scholes | first2 = R. J. | last3 = Boyle | first3 = E. | last4 = Canadell | first4 = J. | last5 = Canfield | first5 = D. | last6 = Elser | first6 = J. | last7 = Gruber | first7 = N. | last8 = Hibbard | first8 = K. | last9 = Högberg | first9 = P. | last10 = Linder | first10 = S. | last11 = MacKenzie | first11 = F. T. | last12 = Moore 3rd | first12 = B. | last13 = Pedersen | first13 = T. | last14 = Rosenthal | first14 = Y. | last15 = Seitzinger | first15 = S. | last16 = Smetacek | first16 = V. | last17 = Steffen | first17 = W. | title = The Global Carbon Cycle: A Test of Our Knowledge of Earth as a System | url = https://archive.org/details/sim_science_2000-10-13_290_5490/page/290 | doi = 10.1126/science.290.5490.291 | journal = Science | volume = 290 | issue = 5490 | pages = 291–296 | year = 2000 | pmid = 11030643|bibcode = 2000Sci...290..291F }}</ref> Havets overflatelag inneholder store mengder oppløst organisk karbon som utveksles raskt med atmosfæren. Det dype lagets konsentrasjon av oppløst uorganisk karbon er omtrent 15&nbsp;% høyere enn overflatelagets konsentrasjon og det forblir der i mye lengre tid.<ref name="WorldOceanReview">{{Kilde www | forfatter= | url= https://worldoceanreview.com/en/wor-8/the-role-of-the-ocean-in-the-global-carbon-cyclee/how-the-ocean-absorbs-carbon-dioxide/ | tittel= The role of the ocean in the global carbon cyclee | besøksdato= 20. august 2024 | utgiver= World Ocean Review | arkiv_url= | dato = 2024 }}</ref><ref name="Sarmiento_and_Gruber_2006">{{Kilde bok|tittel=Ocean Biogeochemical Dynamics|etternavn=Sarmiento|fornavn=J. L.|etternavn2=Gruber|fornavn2=N.|utgiver=Princeton University Press}}</ref> [[Termohalin sirkulasjon|Den termohaline sirkulasjon]] sørger for utveksler av karbon mellom havdypet og overflaten.<ref name="GlobalCarbonCycle" />

Karbon tas opp av havet når atmosfærisk karbondioksid løses opp i overflatelagene og omdannes til [[karbonsyre]], [[karbonat]] og [[Hydrogenkarbonat|bikarbonat]]:<ref name="WorldOceanReview"/>

: CO <sub>2</sub> <sub>(gass)</sub> {{Eqm}} CO <sub>2</sub> <sub>(aq)</sub>
: CO <sub>2</sub> <sub>(aq)</sub> + H <sub>2</sub> O {{Eqm}} H <sub>2</sub> CO <sub>3</sub>
: H <sub>2</sub> CO <sub>3</sub> {{Eqm}} HCO <sub>3</sub> <sup>−</sup> + H <sup>+</sup>
: HCO <sub>3</sub> <sup>−</sup> {{Eqm}} CO <sub>3</sub> <sup>2−</sup> + H <sup>+</sup>

Karbon kan også tilføres via elver som oppløst organisk karbon og omdannes av fotosyntetiske organismer til organisk karbon. Dette kan enten utveksles gjennom næringskjedene eller utfelles i de dypere, mer karbonrike lagene som dødt bløtvev eller i skjell og bein som [[kalsiumkarbonat]]. Karbonet sirkulerer i disse lagene i lange perioder før det enten avsettes som sediment eller returneres til overflatevann via den termohalin sirkulasjonen.<ref name="Prentice_etal_2001">{{Kilde www|url=https://www.ipcc.ch/site/assets/uploads/2018/02/TAR-03.pdf|tittel=The carbon cycle and atmospheric carbon dioxide|besøksdato=20. august 2024|fornavn=I. C.|etternavn=Prentice|forlag=Climate change 2001: the scientific basis: contribution of Working Group I to the Third Assessment Report of the Intergouvernmental Panel on Climate Change / Houghton, J. T. [ed.]}}</ref>