Redigerer Haraldshaugen (avsnitt)

=== Sagaene ===
Det første som kjennes om Harald Hårfagres begravelse er en kort setning fra ''[[Ågrip]]'' – et anonymt sagamanuskript fra ca. 1190, som muligens er nedskrevet i Norge:
:''Deretter andast han [Harald Hårfagre] i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå [[Hasseløysund]].'' (''Ágríp'' kap.4).

[[Snorre Sturlason]], i [[Heimskringla]] (nedskrevet 1220-30), er mer utførlig:
:''Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved [[Karmsund]]. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.'' (Harald Hårfagres saga, kap.43)

Snorre er den i sagatradisjonen som har koplet flest gamle gravmonumenter opp mot navngitte personer. Det har han gjort enten på fritt grunnlag eller med støtte i lokal tradisjon. Det siterte avsnittet er en særdeles detaljert beskrivelse, så presist er det at en må anta at han har vært på stedet og har fått opplysningene fra lokalkjente folk.

Denne passasjen som [[Tormod Torfæus]] tok med i sin norgeshistorie fra tidlig 1700-tall på [[latin]], er en av de få avsnittene som ble oversatt fra latin før hele verken utkom på norsk på 2000-tallet. [[Johan Koren Christie]] oversatte teksten på 1800-tallet. Her forteller Torfæus at han [[16. juni]] [[1685]] oppdaget at det en gang hadde stått en steinkirke ikke langt fra trekirken som i 1685 var den eneste i området. Ikke engang [[prest]]en kjente til noen kongegrav, men omsider traff Torfæus en bonde fra gården Gard som gjorde oppmerksom på en stor steinhelle han hadde foran døren sin, og fortalte at ifølge [[sagn]]et hadde det stått en kirke der. Torfæus var skeptisk, men ga seg av sted sammen med flere respektable personer, og fant at hellen hadde riktig lengde etter Snorres opplysninger.<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 231-32), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8</ref>