Redigerer Harald Petersen (avsnitt)

== Andremann på Storen ==
Høsten 1876 var Petersen og hørte på et foredrag i Studentersamfundet. Det var [[Emanuel Mohn]] som fortalte om sommerens erobring av [[Storen|Store Skagastølstind]], der engelskmannen [[William Cecil Slingsby]] ble førstebestigeren, og Mohn og føreren [[Knut Lykken]] ikke klarte å komme seg til topps. Mohn hadde måttet tåle adskillig kritikk for at han hadde latt en utlending komme først til toppen, og i sitt foredrag fortalte han om hvordan det skjedde. Han hevdet at nordmenn ikke var rede for klatresporten.

Petersen ble provosert av Mohns påstand og bestemte seg for at han skulle bevise at nordmenn ikke sto noe tilbake for utlendinger i norske fjell. 

Han prøvde seg allerede sommeren etter, men det gikk dårlig. Han gikk opp fra Skagastølen, men føreren han hadde med sviktet ham allerede på bandet mot Midtmaradalen og han måtte prøve seg alene. I et forsøk på å komme seg over i Mohns skar holdt han på å styrte utfor og måtte gi seg. 

Men i 1878 ville han prøve igjen. Han dro opp til Raufjordsheim for å få med seg Knut Lykken, noe han mente var avgjørende for å nå toppen. Han kjente dessuten Lykken som en utmerket fjellfører fra flere reinsjaktturer. Lykken strittet imot i det lengste, men lot seg til slutt overtale til å føre Petersen opp i Mohns skard. 

Da de kom et stykke opp på Slingsby-breen, ville ikke tredjemann i laget, Thomas Lystring, mer. Han fikk panikk og måtte tjores til en stein for at han ikke skulle risikere livet ved å prøve å gå ned igjen alene. Lykken fikk Petersen opp til Mohns skar, men nektet å gå et skritt videre, som han gjorde på Slingsbys ekspedisjon. Petersen klatret uten isøks, noe som gjorde videre klatring svært dumdristig. Men med Lykkens anvisninger kunne Petersen følge Slingsbys rute og kom seg alene til toppen. Fra toppen tok han med seg Slingsbys lommetørkle, som var blitt etterlatt to år tidligere.

Lommetørklet sendte han til Slingsby med et brev hvor han beskrev turen. Slingsby, som ønsket Petersen til lykke for hans prestasjon, svarte med en sviende fordømmelse av Knut Lykken. Noen flere klatreekspedisjoner ser det ikke ut til at Petersen gjennomførte. Ved å motbevise Mohns påstand fra 1876, om at nordmenn ikke var modne for tindebestigninger, hadde han sagt sitt.