Redigerer Hans Filbinger (avsnitt)

== «Filbinger-affæren» ==

Han trakk seg som statsminister i 1978 i forbindelse med at det oppstod en større diskusjon om hans handlinger som marinedommer.

Affæren begynte med at forfatteren [[Rolf Hochhuth]] i et fortrykk fra romanen ''Eine Liebe in Deutschland'' gav en svært negativ beskrivelse av Filbinger, og beskrev ham som en «fryktelig jurist» som «selv i britisk krigsfangenskap etter Hitlers død forfulgte en tysk matros med nazilover». Hochhuth mente her matrosen Kurt Olaf Petzold, som i en krigsfangeleir hadde nektet å adlyde en ordre om å gå inn i en brakke og skjelt ut en offiser. Filbinger dømte ham da, 1. juni 1945, til fengsel i seks måneder for ordrenekt og dårlig oppførsel (tyske soldater var på det tidspunktet fortsatt underlagt militær kommando, og ble først dimittert året etter). Filbinger leverte så en klage mot enkelte uttalelser fra Hochhuth, som domstolen forbød og som Hochhuth trakk tilbake. 

I tilknytning til denne saken oppstod det imidlertid en større debatt om Filbingers virke som marinedommer under krigen. Dette gjaldt først en desertør som ble dømt til døden, matrosen Walter Gröger, hvor Hochhuth fant dokumenter som viste at Filbinger hadde opptrådt som vikarierende aktor i saken mot ham. Gröger ble henrettet i Oslo 16. mars 1945 visstnok med Filbinger tilstede. I april 1945 ledet Filbinger to nye saker for den tyske krigsretten i Oslo, begge endte med dødsdom in absentia.<ref>http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/09/16/378662.html</ref>

I en uttalelse 4. mai 1978 sa Filbinger at det var vanlig i de fleste land i verden på denne tiden å dømme desertører i krigstid til døden og mente at han ikke hadde gjort noe galt i Gröger-saken. Han hevdet også at han «med alle midler» hadde forsøkt å unngå å tjenestegjøre i militærjustisvesenet. I forbindelse med diskusjonen uttalte Filbinger videre at «det som var rett dengang kan ikke være urett idag». Han viste her til den militære straffeloven, som stort sett hadde vært uforandret siden 1872.

Filbinger hevdet videre i et intervju først å aldri ha medvirket ved dødsstraffer som ''dommer'', men senere kom det frem i ARD-programmet Panorama at Filbinger hadde administrert to rettssaker hvor han hadde dømt desertører til døden [[in absentia]]. Filbinger selv betegnet disse dommene som «fantomdommer» og hevdet at han ikke hadde hatt mulighet til å opptre annerledes fordi jussen i sakene var klar.

Kritikere av Filbinger mente han fremstod kald, formaljuristisk og uten medfølelse med de pårørende.

På den andre siden stod andre soldater og offiserer frem og forsvarte Filbinger. Bl.a. skal han ha fått tatt opp igjen saken til den katolske militærpresten Karl-Heinz Möbius, som var tiltalt for ''Wehrkraftzersetzung''. Også løytnanten Guido Forstmaier, tiltalt for ''Wehrkraftzersetzung'' etter å ha snakket nedsettende om nazismen, hevdet i flere uttalelser at Filbinger hadde reddet livet hans gjennom å trenere og sabotere saken mot ham.<ref>{{kilde www |url=http://www.hans-filbinger.de/index.php?kat=DOKUMENTE&ukat=Guido%20Forstmeier&uukat=Eidesstatt%201995 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-04-15 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120207031213/http://www.hans-filbinger.de/index.php?kat=DOKUMENTE&ukat=Guido%20Forstmeier&uukat=Eidesstatt%201995 |arkivdato=2012-02-07 }}</ref> 

Filbinger-affæren fant sted samtidig med en opphetet diskusjon om antiterrorlover, og kritikere av Filbinger sammenlignet Filbingers politikk på 70-tallet med hans arbeid som marinedommer.<ref>http://www.zeit.de/online/2007/16/filbinger-historie/buerde-vergangenheit-leiter-sommer?page=all</ref>

Filbinger trakk seg som statsminister 7. august 1978 uten å ta selvkritikk for noe, men kritiserte det han kalte en svertekampanje. Hans kritikere derimot mente det var Filbingers egen omgang med disse hendelsene og manglende medfølelse, ikke så mye hendelsene i seg selv, som var mest kritikkverdig.

I årene etter affæren utgav Filbinger en memoarbok der han presenterte sin versjon av saken.  I en bok utgitt av de tidligere Stasi-offiserene Günter Bohnsack og Herbert Brehmer het det at Stasi hadde ført en svertekampanje mot Filbinger på 1970-tallet. I Stasis egne arkiver fremgikk det at Filbinger hadde vært et mål for Stasis kampanje «Schwarz», som hadde som mål å sverte vesttyske politikere som kommunistregimet i DDR mislikte, siden 60-tallet. Stasi så på Filbinger som en sentral person i kampen mot kommunismen. Da Filbinger i 1978 ble aktuell som presidentkandidat gikk alarmen i Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin for alvor.<ref>Wissenschaftliche Reihe des Bundesbeauftragten, Bd. 18, West-Arbeit des MfS, 1999.</ref><ref>Bohnsack-Protokoll, 30.04.1993, trykket i: ''Die geschmähte Generation''  3. opplag: «Die Wahrheit aus den Stasi-Akten», Vorwort zur 3. Auflage I – IX vom Oktober 1993.</ref>

I en anmeldelse av Filbingers memoarbok fra 1987 beskrev historikeren [[Golo Mann]] affæren som en «mesterlig konsertert hets mot Filbinger»<ref>''Welt am Sonntag'', 26. juli 1987</ref>, og mente at Filbinger overhodet ikke hadde hatt noen mulighet til å redde Walter Gröger. Også juristen [[Ernst Hirsch]], som selv ble forfulgt av nazistene for sin jødiske bakgrunn, forsvarte Filbinger.{{Trenger referanse}}

Filbinger betegnet seg som rehabilitert, og hans parti CDU Baden-Württemberg ser det også slik.
 
Kritikere pekte derimot på at dommere og aktorer ikke hadde blitt straffet for å kreve eller idømme lavere straff enn deres overordnede hadde gitt ordre om, og mente Filbinger hadde hatt større mulighet til å gi lavere straffer enn han selv hevdet.