Redigerer H. Robert Horvitz (avsnitt)

== Videre forskning ==
Etter å ha blitt anbefalt av Weber om å søke seg over til Harvard for å jobbe med Sam Ward, en forsker som hadde jobbet under Sydney Brenner i [[Cambridge]] i [[England]] (området rundt MIT i Massachusetts heter også Cambridge). Etter litt kommunikasjon bestemte Horvitz seg for heller å oppsøke Brenner direkte, og noe kommunikasjon senere fikk Horvitz anbefaling av Brenner om å søke. Horvitz tok flere kurs i nevrobiologi den sommeren før han dro over til England.

I England bestemte Horvitz seg for å studere C. elegans' biologiske likheter med mennesket, delvis påvirket av at en venn av familien fikk [[Amyotrofisk lateralsklerose]]. Særlig studerte Horvitz i begynnelsen muskelgruppene, og gjennom dette oppdaget at, på tross av gode antakelser, teorier og faglig tyngde, er det slik at «bare observasjon og eksperimenter kan avsløre biologiske sannheter».<ref name="NP2002" />

Det var her Horvitz kom i kontakt med John Sulston, den tredje mannen Horwitz delte nobelprisen med, og som Horvitz hadde stor beundring for. Horvitz fikk et mer sosialt miljø rundt studiene i Cambridge, med Sultson, Brenner, Jonathan Hodgkin og John White, enn hva han var vant til tidligere. Samtalene kunne foregå til alle døgnes tider. Hodgkin og Horvitz samarbeidet også rundt abnorm mutasjon av en klasse med C.elegans i anledning kjønnskromosomets utvikling under [[meiose]]. 

På tross av de gode erfaringene Horvitz hadde i Cambridge, valgte han å dra tilbake til MIT da han, etter litt om og men, fikk en stilling som [[amanuensis]] der i slutten av 1977, da i en alder av 30. Horvitz flyttet dit i januar 1978, og jobbet som mentor for studenter og postdoktorander innenfor et vidt studium av c. elegans og andre sammenliknbare larver. Hotvitz svært vide favn av studier knyttet til sitt kjerneområde forsvarte han delvis fordi han mente at studiene var aller relevante for kjerneforskningen, og delvis fordi han mente at å gi studenter frihet til å forske de de selv fant interessant var en vesentlig del av deres faglige utvikling. En av studentene, Hillary Ellis, begynte med studiet av programmert celledød. 

I 1979 ble Horvitz med på et møte om celledød, der han fikk opp øynene for sammenhengen mellom flere mekanismer i biologien til c. elegans og det menneskelige biologiske system, sponset av Hereditary Disease Foundation. Etter hvert begynte forskningen til Horvitz å gli over på dette feltet, og han bestemte seg for å lære medisin. Etter råd fra en venn, valgte han å følge vennen på dennes runder og ellers lese seg opp innen medisin, i stedet for å følge forelesninger. Horvitz ble også medlem av McGovern Institute for Brain Research, og han er også en etterforsker for Howard Hughes Medical Institute.<ref>[http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/horvitz.html Jewish virtual library]</ref> I 1986 ble Horvitz formelt professor, etter å ha vært [[amanuensis]] siden 1981. 

I samme år som Horvitz formelt ble professor, fikk hans far diagnosen [[amyotrofisk lateralsklerose]], og døde tre år senere. Farens sykdom økte Horvitz' fokus på sitt arbeid med c. elegans og avarter og deres cellers sammenhenger med menneskeceller. Horvitz skal selv ha sagt at «Mitt håp er at mine funn en dag vil føre til fremskritt innen medisin som lindre menneskelig lidelse og bidra til verden på måter som vil gagne menneskeheten»<ref>[http://mitworld.mit.edu/speaker/view/95 MIT World Speakers] {{Wayback|url=http://mitworld.mit.edu/speaker/view/95 |date=20100822042500 }} MIT</ref>