Redigerer Hårarbeid (avsnitt)

=== Skandinavia ===
[[Fil:Westins hårkullor.jpg|miniatyr|left|upright|Maleri av [[Fredric Westin]] fra 1832, som viser to Mora-kvinner. Kvinnen t.h. byr frem ringer av hestetagl.<ref>Björklund, s. 127</ref>]]
[[Fil:Våmhuskulla.jpg|miniatyr|upright|Våmhuskvinne, «hårkulla», ved trensestativ, med en bunt hår. Hun er iført den tradisjonelle drakten fra området (1850-1900)]]I det danske kongehuset finnes det hårarbeider fra rundt 1600, blant annet en ring og et armbånd, som var gaver fra kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] (1577–1648) til hans dronning,<ref name="Sparr 4"/> men det var først et par hundre år senere at smykker og bilder laget av menneskehår ble en mote.

Det fantes både amatører og profesjonelle,<ref>Danmarks siste profesjonelle hårarbeider, Marie Badstue, døde i 1960. Se: Andersen, s. 91</ref> i hovedsak kvinner, som behersket kunsten å lage hårarbeider i alle de nordiske landene.

;Sverige
Det lille tettstedet [[Våmhus]] i [[Dalarna]] kom til å bli et senter for hårarbeid fra rundt 1830 og frem til rundt [[første verdenskrig]].<ref name="Bergsåker 7">Bergsåker, s. 7</ref>

Jordbruk og kvegavl var hovedæringsveier for befolkningen i Øvre Dalarna, men gårdene var små, jordsmonnet magert og inntjeningen dårlig. Arbeidsreiser, såkalt «herrarbete», var en vanlig binæring. Allerede fra slutten av middelalderen vandret folk ut og tilbød sin arbeidskraft, eller de solgte hjemmelagede produkter. På slutten av 1700-tallet, etter år med misvekst og nød, begynte kvinnene i Våmhus å lage ringer for salg.<ref>Björklund, s. 126</ref> Ringene laget de av hestetagl, lindet rundt en kjerne av et hardere materiale, never eller hvalbein.<ref>Levander, s. 152</ref><ref>[http://digitaltmuseum.se/011023526602#&gid=1&pid=1 Digitaltmuseum.se, gjengivelse av Fredric Westins oljemaleri av to dalkullor som byr frem en metallhank med taglringer på (1832)]</ref> Hvalbein fikk de i starten kjøpt i de større byenes paraplyverksteder, senere også i handelsbodene i Våmhus.<ref>Sparr, s. 8</ref> Jenter fra Dalarna, «dalkullor», reiste både til resten av [[Skandinavia]] og til flere europeiske land og solgte ringer.

Disse taglringene anses å være opptakten til hårarbeidet deres, som ble en viktig næringsvei gjennom 1800-tallet. På de stedene jentene kom under sine reiser, fikk de bestilling på smykker og dekorasjoner av menneskehår og lærte seg å lage slike, antagelig med parykkmakere eller barberere som læremestere.<ref name="Levander 154">Levander, s. 154</ref> De dro også på arbeidsreiser i resten av Sverige, så det er mulig at hårarbeidskunsten kom til Dalarna fra Stockholm, der det fantes profesjonelle hårarbeidskunstnere allerede rundt 1800.<ref>Andersen, s. 22–23</ref> Jentene omtales som «hårkullor» i de fleste skandinaviske kildene.

I Mora og omegn hadde hårarbeid sin største utbredelse fra rundt 1875 til århundreskiftet. Bare i Våmhus, som i 1865 hadde rundt 475 husholdninger, var det en hårkulla på minst hver andre eller tredje gård.<ref>Björklund, s. 192</ref>

Både vandreprotokollene som ble ført i Sverige, og vandre- og lenspassene som ble innført i de stedlige passprotokoller der de oppholdt seg, gjør det mulig å se omfanget av hårkullornas arbeidsreiser.<ref>Andersen, s. 58–59</ref> I perioden 1860–1880 ble det foretatt 2733 hårarbeidsreiser fra Våmhusområdet.<ref name="Andersen 65">Andersen, s. 65</ref> En av de svenske hårkullorna skal ha vært «[[hoffleverandør]]» av hårsmykker til dronning Victoria.<ref name="Sparr 4"/>

Da første verdenskrig startet, ble det vanskelig for hårkullorna å fortsette sine vandringer, og deres arbeidsreiser opphørte.<ref name="Andersen 65"/>

I Våmhus er det reist en statue av en hårkulla, for å hedre de unge kvinnene som bidro til at bygda overlevde i vanskelige tider. Statuen er laget av Arvid Backlund.<ref>{{Kilde www |url=http://mora.se/Documents/PDF-filer/Kulturf%c3%b6rvaltningen/harkullorna.pdf |tittel=PDF-dokument fra Mora kommune. Inneholder bl.a. bilde av Backlunds hårkulla-statue |besøksdato=2016-08-28 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304141949/http://mora.se/Documents/PDF-filer/Kulturf%C3%B6rvaltningen/harkullorna.pdf |arkivdato=2016-03-04 |url-status=død }}</ref>
;Norge
[[Fil:Tiepin hairwork.jpg|miniatyr|Slipsnål. Ukjent brukssted<br /><small>(Eier: Norsk Folkemuseum)</small>{{byline|Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum}}]]
[[Fil:Bracelet hairwork.jpg|miniatyr|Armbånd. Brukssted: Oslo.<br /><small>(Eier: Norsk Folkemuseum)</small>{{byline|Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum}}]]
Hårkullorna reiste også langt inn i Norge, og etter hvert lærte flere norske kvinner og menn hårarbeidkunsten av dem, direkte og indirekte.<ref name="Tiberlid 2">Tiberlid, s. 2</ref> På 1800-tallet fantes både vandrende norske håndverkere, og fastboende som påtok seg hårarbeid. De fastboende hårarbeiderne man kjenner til, var her, som i nabolandene, i hovedsak kvinner. Gauslaa omtaler to søstre i Valdres, som hadde fått gjort om gårdens gamle [[kinne|smørkinne]] til fletteapparat,<ref>Gauslaa, s. 7–8</ref> og Bergsåker skriver  om kvinner som laget hårarbeid for salg, blant annet et par kvinner i Haugesund, som flettet urkjeder, halsbånd og armbånd. En av dem averterte i ''Karmøyposten'' i 1884 at hun påtok seg å ”trese” urkjeder.<ref name="Bergsåker 7"/>

I Rogaland kunne ”austmenn” (=menn fra Telemark), som hadde vært med på vårsildfisket, gå fra gård til gård og spore opp gifteklare jenter. Av hår fra jenta laget de så urkjede som festegave til gutten hun skulle gifte seg med. Dette var sesongarbeid, etter fisket og før våronna.

Et urkjede av kvinnehår var noe av et kjennemerke på en skipper som seilte på [[de syv hav]], i motsetning til en skipper som holdt seg i fjordene og på kysten.<ref>Bergsåker, s. 6</ref>

Hårgjenstander i norske museer viser at både skikken med hårbilder og -smykker var utbredt. I mange tilfeller er det ukjent hvem som har laget arbeidene, men katalogkortene viser at hårbildene har hengt i norske hjem, og at smykkene ble båret av norske kvinner og menn.<ref>Noen eksempler finnes i [https://digitaltmuseum.no/search/?q=h%C3%A5rarbeider Digitalt Museum]. Søk på «hårbilder» eller «hårarbeider»</ref>

Smykkeutstillingen «Gamle smykker i Norge 1550–1900» i Oslo i 1928, viste 52 hårarbeidsmykker fra perioden 1790 til rundt 1850. Enkelte av smykkene, som også inneholdt gull eller perler, var laget av norske gullsmeder, et par av dem var utført av [[Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup]], senere «kongelig hoff- og ordensjuvelér».<ref>{{kilde bok|forfatter=Thornam, Erla|tittel=Gamle smykker i Norge 1550–1900 : katalog over utstillingen|utgiver=Kunstindustrimuseet|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1928|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012101006059|kommentar=e-bok fra bokhylla.no}}</ref>

;Danmark
[[Fil:Hairwork by Kirsten M Badstue.png|miniatyr|upright|<small>Damefrisør og hårarbeider Kirsten M. Badstues stand på Købestævnet, ca. 1920. På veggen t.h. henger hårsmykker</small>{{byline|P.A. Honoré}}]]
[[Fil:Slingring 1.jpg|miniatyr|upright|venstre|Slingring av garn (Røros 1939){{byline|Anna Grostøl/Norsk Folkemuseum}}]]

Også i Danmark fantes profesjonelle hårarbeidere og amatører, fastboende og omreisende. Passprotokollene viser at de svenske hårkullorna ofte reiste rundt i Danmark, og redskaper og hårarbeider som finnes etter de danske håndverkerne, viser tydelig at de fleste av dem har lært kunsten av svenskene.<ref>Andersen, s. 88</ref> Også [[Slingring (fletteteknikk)#Redskap og teknikk|slingrestokker]] ble av enkelte brukt til fletting av hårsnorer.<ref>Gauslaa, s. 8–9</ref>

I 1852 trådte en forordning i kraft. Det skulle ikke lenger være tillatt å reise omkring i landet og falby sine varer. En muntlig overlevering sier at det var de danske parykkmakerne som var redde for sin næring, og fikk ordnet det så det ble forbudt for hårkullorna å lage og selge hårarbeider i Danmark. Denne regelen gjaldt til 1856, da forordningen ble innskjerpet, men denne gang var det tatt inn en spesiell passus om at «Fruentimmer fra Provinsen Dalarna i Sverige» var unntatt fra forbudet.<ref>Andersen, s. 67</ref>

Noen av de profesjonelle, danske hårarbeiderne reiste selv omkring. I ''Helsingør Avis'' kunne man både i mai og juli 1841 lese at «Haarfletter Andersen» oppholdt seg i Hotel du Nord noen få dager, og mottok kunder der.<ref>Andersen, s. 97</ref>

Den siste profesjonelle hårarbeideren i Danmark, damefrisør Kirsten Marie Badstue, døde i 1960.

[[Bangsbomuseet]] ved [[Frederikshavn]], som hører inn under [[Nordjyllands Kystmuseum]], har en stor samling hårarbeider.<ref>{{Kilde www |url=http://www.toppenafdanmark.dk/nordjylland/arbejdsomraader-0 |tittel=Samlingen er nevnt her, toppenafdanmark.dk |besøksdato=2016-09-03 |arkiv-dato=2016-09-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160915100837/http://www.toppenafdanmark.dk/nordjylland/arbejdsomraader-0 |url-status=død }}</ref>