Redigerer Håkon Håkonsson (avsnitt)

== Norgesveldets største utstrekning ==
Fra 1240 var Håkons regjeringstid preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet. Dette var starten på det som har blitt omtalt som Norges [[gullalder]] som kongedømme i middelalderen. I [[1247]] oppnådde Håkon endelig å bli anerkjent av [[pave]]n som norsk konge. Paven sendte kardinalen [[Vilhelm av Sabina]] (''Wilhelm'') til Norge og Sverige for å konsolidere [[den katolske kirke]]n i Norden, og Vilhelm kronet Håkon i [[Kristkirken på Holmen i Bergen|Kristkirken i Bergen]] i 1247.

Etter å ha oppnådd fred innenlands, førte Håkon en aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk. Etter uoverensstemmelser med Danmark kalte Håkon i [[1256]] ut [[leidang]]en og reiste på hærferd til det danske området [[Halland]]. I [[1261]] gikk [[Grønland|grønlendingene]] med på å gi seg inn under kongen av Norge, og i [[1262]] gjorde [[Island]] det samme, noe som i lang tid hadde vært et mål for Håkon. [[Norgesveldet]] hadde nå sin største geografiske utstrekning noen gang. I [[1263]] rustet Håkon ut en stor leidangsflåte og reiste til [[Skottland]], for å beskytte Suderøyene ([[Hebridene]]) som hadde vært under angrep fra skottekongen [[Aleksander III av Skottland|Alexander III]]. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av [[Man]], gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problemer med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra. En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved [[Largs]], i det som senere har fått navnet [[slaget ved Largs]]. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget. En [[Irland (øy)|irsk]] delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot [[England|engelskmennene]]. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom, hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til [[Orknøyene]] for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.
[[Fil:St Magnus Cathedral, Kirkwall, viewed from the Bishop's Palace.jpg|thumb|Håkon ble først gravlagt i [[St. Magnuskatedralen]] på [[Orknøyene]].]]
Mens Håkon var på Orknøyene, ble han syk og døde [[17. desember]] [[1263]]. På sykeleiet lot han lese for seg av [[Bibelen]] og [[latin]]ske bøker, men ble sliten og ba om ''norrænubækr''<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 1 (s. 113), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0</ref> ([[norrøn]]e bøker), kongesagaene like fra [[Halvdan Svarte]] og frem til ''[[Sverres saga]]''. De fleste var blitt til nettopp i Håkons tid, en litterær gullalder i Norgesveldet, da også ''[[Kongespeilet]]'' ble til.<ref>[[Sverre Steen]]: ''Langsomt ble landet vårt eget'' (s. 78), J.W. Cappelens forlag, Oslo 1972</ref>

Håkon ble gravlagt for vinteren i [[St. Magnuskatedralen]] i [[Kirkwall]]. Da våren kom, ble kroppen hans ført tilbake til Norge, og han ble gravlagt i [[Kristkirken på Holmen i Bergen]]. Denne kirken ble revet i [[1531]]. Stedet der den sto, på det som i dag er [[Bergenhus festning]], er i dag markert med en minnestein.

På dødsleiet bekreftet Håkon at han bare visste om en sønn som hadde overlevd ham, [[Magnus Lagabøte|Magnus]]. Magnus ble konge etter ham.