Redigerer Gustav V av Sverige (avsnitt)

== Regjeringstid ==
=== Tiden fram til Borggårdstalen: kongen og den politiske rollen ===
[[Fil:Gustav V speaks in 1914.jpg|thumb|300px|[[Borggårdstalen]] forårsaket en politisk krise som førte til at [[Regjeringen Staaff II|Regjeringen Staaff]] gikk av.]]
Den 8. desember 1907 etterfulgte Gustav V sin far som Sveriges konge. På eget initiativ meddelte han at han som første svenske monark ikke skulle [[Kroning|krones]]. Kong Gustav ble den siste monarken i Sverige med åpen politisk makt, og hans regjeringstid var preget av omfattende samfunnsendringer, tekniske oppfinnelser og nye vitenskapelige oppdagelser, noe som skapte et helt nytt verdensbilde og en ny rolle for monarken. 

Det turbulente storstreiksåret 1909, da for øvrig den første flygningen i Sverige fant sted, hadde kong Gustav statsbesøk av det russiske storfyrsteparet, noe som gav bekymringer, da enkelte sosialister anså dem som et ettertraktet mål. Kong Gustav hadde imidlertid gått på samme skole som socialdemokraternas leder, [[Hjalmar Branting]], og forholdet dem imellom var kjennetegnet av gjensidig respekt. For å få slutt på streiken kalte kong Gustav til seg begge partene, [[Hjalmar von Sydow]] for arbeidsgiverne og [[Herman Lindqvist]] for de streikende arbeidstakerne, og ba dem i rikets navn om å bli enige. Motsetningene mot venstre var ikke over med dette; i 1911 gikk [[Karl Staaff]] mot [[Arvid Lindman]]s, [[sveriges riksdag|riksdagens]] og kongens beslutning om å bygge en [[Panserskip|panserbåt]], noe som til slutt ble løst gjennom en nasjonal innsamling av [[Svenska pansarbåtsföreningen]].

Konflikten med venstreregjeringen eskalerte med det såkalte [[bondetoget]] i 1914, og kongens [[borggårdstalen|borggårdstale]], der kongen motsatte seg den nedrustningspolitikken som Karl Staaffs venstreliberale regjering sto bak. Som en følge av hendelsen, gikk regjeringen Staaff av, ettersom han mente at han først burde være informert om talen. Denne talen er en av Sveriges mest berømte i moderne tid.

=== Første verdenskrig: Sverige holder seg nøytralt ===
På hjemmefronten førte utbruddet av [[første verdenskrig]] til at Branting umiddelbart oppfordret arbeiderklassen til [[borgfred]]. Den 18. desember dette året reiste kongen til [[Trekongemøtet 1914|trekongemøtet i Malmø]], sammen med de andre regentene i Norden. Tidligere dette året hadde kong Gustav blitt operert for [[magesår]]. Til tross for sin helse arbeidet kongen energisk for en felles nordisk samforståelse i forholdet til andre makter.

[[Fil:HMS Skäggald and HMS Hvalen, 1915.jpg|miniatyr|Forsyningsskipet HMS «Skäggald» og HMS «Hvalen», 1915]]
Trekongemøtet var en demonstrasjon av at landene var enige, trofaste seg i mellom, og førte en felles nøytralitetspolitikk mot hverandre og mot stormaktene. Kong Gustavs egne motiv for møtet skal ha vært å avlive ryktene som sirkulerte om at han skulle slutte opp om tysk side,<ref>Jörgen Weibull, ''Bernadotterna på Sveriges tron'', Bonniers forlag Stockholm 1971, s.96</ref> at Sverige leverte krigsmateriell til [[Russland]], og at Sverige hadde planer om å angripe Danmark.<ref>Arvid Lindman, ''Dagboksanteckningar'', utgitt gjennom Nils F. Holm, Kungl. Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. Handlingar 1. Stockholm 1972, s.210–211</ref> I årene 1911–1914 hadde Sverige vaklet i spørsmålet om man skulle alliere seg med Tyskland eller ikke, noe som kong Gustav og dronning Victoria anså som forebyggende. Bakgrunnen var det svenske synet at Russland lenge hadde vært betraktet som en fare, og på den tiden ble avslørt for spionvirksomhet i Sverige.<ref>Gunnar Hägglöf, ''Möte med Europa'', [[P.A. Norstedt & Söner|P.A. Norstedt & Söners]] forlag Stockholm 1971, femte oppl, s.40–41. Hägglöf gjengir her utenriksminister [[Albert Ehrensvärd|Albert Ehrensvärds]] versjon, der forholdet med kongen ifølge Hägglöf var meget kaldt.</ref> 

Dronningen var av tysk herkomst, kusine av keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] og hedersoberst i Stettin, og hennes bånd til hjemlandet var sterke. Året før krigen hadde hun påvirket kongen i både konservativ og protysk retning.<ref>Jörgen Weibull, ''Bernadotterna på Sveriges tron'', Bonniers forlag Stockholm 1971, s.94–95</ref> De tre nordiske landene hadde før dette møtet flere hundre år med stridigheter dypt rotfestet i minnet, med sin lojalitet til ulike stormakter; Tyskland og England.<ref>Arvid Lindman, ''Dagboksanteckningar'', utgitt gjennom Nils F. Holm, Kungl. Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. Handlingar 1. Stockholm 1972, s.210–211</ref> Med møtet ble det utenrikspolitiske kompasset radikalt endret for alle de tre nordiske landene.

For Sveriges del innebar krigen vanskelige år med [[rasjonering]]er, [[spanskesyken]] og enkelte maritime tap, som da den svenske ubåten HMS «Hvalen» ble beskutt av tyske ubåter i 1916. Kong Gustav ble også rammet av personlig sorg da hans sønn [[Erik av Sverige|prins Erik]] døde 1918 av spanskesyken.

=== Mellomkrigsårene: kongen må akseptere parlamentarismen ===
[[Fil:Hjalmar Branting and king Gustav V.jpg|thumb|Med tiden fikk Gustav V tillit til den sosialdemokratiske partilederen Hjalmar Branting. De to hadde vært klassekamerater i Beskowska skolan]]
Dronning Victorias helse ble dårligere, og hun måtte i stadig større grad oppholde seg i utlandet. Kongeparets forhold var kjølig. Roma og Baden-Baden ble hennes andre hjem. Dronningen gikk bort i Villa Svezia i Roma 4. april 1930, og hennes legeme ble begravet i [[Riddarholmskyrkan]].

Etter første verdenskrig ble østersjøpolitikken kong Gustavs viktigste engasjement, til dels presset av kommunismens utbredelse, til dels drevet av ønsket om å innlemme [[Åland]] i Sverige. Han var også betenkt over de økonomiske følgene [[Versaillestraktaten|Versaillesfreden]] hadde fått for Tyskland, og uttrykte ved flere tilfeller sin bekymring for at dette skulle føre til [[Bolsjevik|bolsjevismens]] utbredelse. Når folkeopinionen snudde i Tyskland etter første verdenskrig, rammet dette kongen. I riksdagen truet venstresiden med [[revolusjon]] for å presse gjennom omfattende lovendringer. 

Til [[Torsten Nothin]] sa kong Gustav ved en langt senere anledning at den politiske situasjonen var så alvorlig rundt 14. november 1918 at han hadde pakket bagasjen slik at han skulle kunne ta seg raskt ut av landet dersom det var påkrevd. Den sosialdemokratiske statsministeren [[Hjalmar Branting]] løste krisen ved å innføre 8-timers arbeidsdag, og en stemmerettsreform, og deretter forklare at kravet om republikk ikke var aktuelt å innfri.<ref>Torsten Nothin, ''Hågkomster'', Natur och kultur Stockholm 1966, s.82–82</ref> I 1918 var [[parlamentarisme]]n en realitet, og monarkiet ble markant svekket.

Under [[Regjeringen Branting II|Brantings andre regjering]] ble innledningsformularet som brukes i lover forandret. Alle Sveriges lovtekster hadde til da blitt innledet med ordene «Vi Gustaf, med Guds nåde, Sveriges Götes och Vendes Konung (osv)», noe som i begynnelsen av 1920-årene ble endret til «Lag om (osv)» og «Kunglig förordning om (osv)». Dette ble tolket dithen at regjeringen hadde revolusjonære planer, og førte til høylytte protester i riksdagen. Selv hadde imidlertid kongen ikke noen innvendinger mot forandringene.<ref>Torsten Nothin, ''Hågkomster'', s.129</ref>

{{Sitat|Kärleken och rättfärdigheten, ömsesidig tilltro och sanningskär redlighet samt det sinnelag, som fruktar Gud, men intet annat i världen, behöva vinna mera makt hos oss och ibland oss|'' Gustav V, midtsommeren 1930, som menneske og konge''.}}

I 1930-årene ble Sverige rystet av den [[Den store depresjonen|økonomiske depresjonen]], som førte til at kong Gustav reduserte sin [[apanasje]] i 1931. Samme år ble [[Adolf Hitler]] og [[Joseph Goebbels|Goebbels]] nektet å holde foredrag i Stockholm. De var invitert av lederen for det svenske nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet, [[Birger Furugård]].{{tr}}

Med [[radio]]ens inntog ble Gustav V den første svenske kongen som kunne tale direkte til folket, og han anvendte ofte dette mediet. En berømt tale var Nordens dag 27. oktober 1936, da han mante til samhold mellom de nordiske folkene. Året etter forbød Adolf Hitler tyskere å ta imot [[Nobelprisen]], noe som reflekterte det spente forholdet mellom Tyskland og Sverige.{{tr}} Ettersom Sverige var Tyskland militært underlegent, ble det fra svensk side lagt størst vekt på å redusere spenningen.

=== Andre verdenskrig: Sverige nøytralt igjen, og kongen vil ta et ansvar for riket ===
[[Fil:Gustavgoring1939.JPG|miniatyr|Gustav V i Berlin i februar 1939 på gjennomreise til den franske rivieraen ([[Nice]]), mottatt av riksmarskalk [[Hermann Göring]] som representant for den tyske regjeringen. Lengst til venstre Gustavs sønnesønn, prins Gustav Adolf, som var i Berlin i forbindelse med en ridekonkurranse.]]

Da [[andre verdenskrig]] brøt ut i 1939, erklærte Sverige den 3. september gjennom statsminister [[Per Albin Hansson]] seg nøytralt, noe den tyske utenriksministeren [[Joachim von Ribbentrop]] i 1940 karakteriserte som fornuftig. Nøytalitetspolitikken var i tråd med kong Gustavs egen holdning, og han innkalte de fire statsoverhodene i Norden til møte den 18. oktober 1939, der de antok en felles nøytralitetserklæring. Kong Gustavs innstilling var at landene skulle bistå hverandre humanitært og økonomisk, men etter noen få måneder hadde Norden blitt delt mellom stormaktene. Under hele krigen anså han det som sin plikt å holde løftet om å hjelpe de nordiske landene, delvis i strid med statsminister Hanssons oppfatning.{{tr}}

Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Sverige en sosialdemokratisk ettpartiregjering. Fra flere hold i riksdagen ble det i oktober 1939 ytret ønske om en koalisjonsregjering. Kongen grep inn ved å innkalle Per Albin Hansson, og spurte han om han kunne tenke seg å inngå i en regjering underlagt overstattholder Torsten Nothin. Hansson motsatte seg dette, og dannet i desember en koalisjonsregjering med partiledere og yrkesdiplomater.<ref>Ernst Wigforss, ''Minnen III 1932–1949'', Tidens forlag Stockholm 1954, s.143</ref> Til [[Tage Erlander]] hadde kong Gustav fortalt at han hadde mye problemer med Hansson i begynnelsen, Hansson var jo innerst inne republikaner.<ref>Tage Erlander, ''Samtal med Arvid Lagercrantz 1960-talet'', Tidens forlag Stockholm 1982, s.142</ref> Med tiden vokste det imidlertid fram et vennskap, og de to spilte ofte [[bridge]] sammen. På kong Gustavs 85-årsdag kalte [[folkhemmet]]s skaper Per Albin Hansson ham for «den folkkäre»,<ref>Sten Carlsson, "Gustaf V", ''Den svenska historien 9'', s.269</ref> og han kalte ham deretter for «folkhemmets kung».<ref>[[Karl-Gustaf Hildebrand]], ''När var hur 1952''</ref>

Under krigen kalte kongen flere ganger inn til ekstraordinære møter i riksdagen, men i praksis hadde utenrikspolitikken blitt forflyttet til [[Utrikesdepartementet|utenriksdepartementet]] og regjeringskontorene, og kongens reelle betydning lå hovedsakelig på det personlige plan, med tette kontakter, kabinettmøter og samtaler med statsministeren og hans samlingsregjering. En av de siste uttrykkene for en svensk konges uttrykkelige personlige inngripen var det diktatet om politikk rettet mot Finland han fikk innført i regjeringsprotokollen.

Etter [[Angrepet på Norge i 1940|Tysklands invasjon av Norge]] i 1940 krevde Tyskland 15. juni at det norske kongehuset skulle avsettes, og at [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiets]] statsminister [[Johan Nygaardsvold]] skulle gå av. Dette uroet kong Gustav, blant annet på grunn av de nære slektsbåndene kongehusene imellom. Samme dag krevde Tyskland tillatelse til å transportere tropper gjennom Sverige. 17. juni 1940 sendte kongen, i samråd med en motvillig Per Albin Hansson, et telegram til Hitler hvor han bad ham moderere seg i spørsmålet om å tvinge den norske kongen til abdikasjon. 8. juli ble det undertegnet en avtale om tillatelse for bruk av det svenske jernbanenettet til troppetransport. Beslutningen ble kritisert av motstandsbevegelsene i Danmark og Norge. Det var den gang snakk om tyske tropper på permisjon. Beslutningen ble tatt av [[statsråd]]et, da det ikke ble ansett som verd å starte en krig for.<ref>Krister Wahlbäck: ''Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939–41'', Bokforlaget Prisma Stockholm 1972, s.101–111.</ref>

Ved [[Midsommarkrisen]] skal det ha kommet fram påstander om at kong Gustav skal ha truet med abdikasjon for å påvirke regjeringens beslutninger, men påstanden er tvilsom, og skal være basert på en enkel samtale kongen hadde med Per Albin Hansson i juni 1941 i anledning Tysklands krav om at deres soldater skulle kunne transporteres gjennom Sverige. Det er meget komplisert å beskrive hendelsesforløpet for Midtsommarkrisen, fordi det eksisterer ulike tolkninger og skildringer av hva som skjedde. Kong Gustavs rolle og motiv for å gå inn for å tillate transitt er av betydning for plassering av ansvaret. Da regjeringen besluttet å avslå de alliertes ønske om transittilgang i Sverige, stilte kongen seg bak regjeringens beslutning.<ref>Ernst Wigforss, ''Minnen III 1932–1949'', s.148–149</ref> Allerede den høsten begynte grupperinger å anklage kongen for unnfallenhet mot Tyskland. Ifølge Nothin ble kongen stukket fram for å ha noen å skylde på, mens Hansson holdt seg i bakgrunnen. Nothin mente imidlertid at det var åpenbart at kongen og statsministeren var helt enige i spørsmålet, og at statsministeren aldri stilte seg bak plasseringen av skyld.<ref>Torsten Nothin, ''Hågkomster'', s.402–403</ref>
[[Fil:Gustav V, crown prince Gustav Adolf and prince Bertil.jpg|miniatyr|Gustav V i uniform med kronprins [[Gustav VI Adolf av Sverige|Gustav Adolf]] og [[Bertil av Sverige|prins Bertil]].]]

Da [[Tysklands historie (1933–1945)|Nazi-Tyskland]] invaderte [[Sovjetunionen]] i juni 1941, skrev Gustav V i hemmelighet et privat brev til Hitler med takk for å ha slått ned på den «bolsjevikiska pesthärden», og hvor han gratulerte Hitler for den allerede oppnådde framgangen på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]].<ref>Gunnar Rickardsson, ''Churchill fick vredesutbrott över svenske kungens svek'', Dagens Nyheter 29/7 2007: [http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=572&a=675044] {{Wayback|url=http://www.dn.se/DNet/jsp/polopoly.jsp?d=572&a=675044|date=20070930222943}}</ref> 

I egenskap av kjent diplomat tilbød kong Gustav Tyskland og Storbritannia i august 1940 sine tjenester for fredsforhandlinger. Han tydeliggjorde sitt eget syn på sin funksjon på sin 85-årsdag i 1943, da han i en tale i borggården sa at under normale forhold skal en konge ikke ta stilling eller lede i en bestemt retning, men at han i unntakstilfeller som denne krigen personlig hadde forsøkt å hjelpe landet ut av umiddelbare vanskeligheter.

Det var på [[Herman Göring]]s oppdrag kong Gustav sa seg villig til å megle mellom [[Winston Churchill]] og [[Adolf Hitler]]. Churchill avviste dette, og «''kan tilføye at innblanding av den foraktelige kongen av Sverige som fredsmegler etter at han sviktet Finland og Norge, og mens han er i Tysklands klør, er spesielt usmakelig.''» I krigens sluttfase var det aktuelt å sende svenske tropper til Norge. Da sa Churchill: «''Jeg skjønner ikke hva svenskene har i Norge å gjøre, om de ikke kommer for å be en søsternasjon...om unnskyldning. Hvorfor skal den svenske hær hjelpe til med å rydde opp i Norge når tyskerne er borte? Det ville vært bedre om de allierte hærene ryddet opp i Sverige.''»<ref>[https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/64JO0/daa-svenskane-knelte-for-hitler] [[Olav Kobbeltveit]]: «Da svenskane knelte for Hitler», ''[[Bergens Tidende]]'' 13. desember 2006</ref>

Den 30. juni 1944 bad kong Gustav [[Ungarn]]s statsoverhode om i menneskehetens navn å redde de ungarske jødene.<ref>Torsten Dahl, ''Svenska Män och Kvinnor 3 G-H'', s.167</ref> Allerede våren 1933 hadde kong Gustav ved et besøk i [[Berlin]] forsøkt å få Hitler til å moderere forfølgelsen av jøder.<ref>Jörgen Weibull, ''Bernadotterna på Sveriges tron'', s.100</ref> Etter grunnlovsendringen 1918 ble disse personlige appellene gjengangere i kong Gustavs utenrikspolitiske aktivitet. Da USAs president [[Franklin D. Roosevelt]] i 1938 søkte fredsforhandlinger med Hitler og innkalte til en internasjonal fredskonferanse, vendte han seg til kong Gustav, som den 27. september rettet en personlig appell til den tyske rikskansleren «i fredens interesse».<ref>''100 år med Svenska Dagbladet 1884–1984. Ett sekel speglat i tidningssidor'', red. Lars Lagerstedt, sid. 30 september 1938</ref>

Kanskje var det derfor kong Gustav var adressat da [[Theodor Wanner]] overleverte et bilde til [[Arvid Fredborg]] høsten 1942. Fotoet framstilte en massehenrettelse av jøder, og var et av de første bevisene, om ikke det første, for nazistenes [[folkemord]]. Fotografiet nådde omsider kong Gustav, som sendte det videre til [[Georg VI av Storbritannia|Georg VI]] av Storbritannia. Disse overgrepene ble kort tid senere kjent for offentligheten.<ref>Arvid Fredborg: ''Destination : Berlin'', P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1985, s.194–196</ref>

=== Etter andre verdenskrig: kongen i sin alders høst ===
Etter andre verdenskrig krevde Sovjetunionen at Sverige skulle utlevere desertører fra [[Baltikum]] som hadde flyktet til landet. Regjeringen godtok kravet. Dette voldte massive protester i media, og kong Gustav grep inn en siste gang i et opphetet utenrikspolitisk spørsmål. Han rettet en appell til [[Josef Stalin|Stalin]] hvor han bad ham vente med [[baltutlämningen|utleveringen av balterne]]. Stalin avslo kongens appell. Sverige ble senere hardt kritisert for å ha gitt etter for Sovjetunionens krav.<ref>[http://www.levandehistoria.se/default.php?id=1172 Alf W Johansson, ”Regeringen och tysk- och baltutlämningen 1945–46”, vid Forum för levande historia, 2006-09-14, sidan besökt 2006-11-11] {{Wayback|url=http://www.levandehistoria.se/default.php?id=1172 |date=20070927033212 }}</ref>

Med tiltagende alder begynte kong Gustav hver vår å oppholde seg i [[Nice]]. I 1948 fylte han 90 år, og det var en storstilt feiring. Kreftene ble mindre med alderen, og kronprinsen trådte inn for ham ved enkelte anledninger, som for eksempel utdelingen av Nobelprisen 1948, og ved riksdagens høytidelige åpning 1950. Han kunne heller ikke delta ved feiringen av [[Svenska flaggans dag]] 1950. Han utførte alltid sine offentlige plikter dersom mulig, og siste kabinettmøte ledet han 27. oktober 1950. Under sine siste år hadde kongen problemer med [[bronkitt]].<ref>Svenska Dagbladets årsbok, årgångarna 1946–1950</ref>