Redigerer Gustaf af Wetterstedt (avsnitt)

===Karriere===
Etter hjemkomsten valgte han den diplomatiske løpebanen. Han ble befordret til andresekretær i [[Konungens kabinett för den utrikes brevväxlingen|kabinettet för utrikes brevväxlingen]] i 1801 og til ''kabinettssekreterare'' i 1805; som sådan fulgte han [[Gustav IV Adolf]] under felttoget i [[Tyskland]] og ble kort etter revolusjonen i 1809 utnevnt til ''statssekreterare''].

Forordnet til [[hovkansler]] samme år ledsaget han [[kronprins]]en [[Karl XIV Johan|Karl Johan]] til møtet i [[Åbo]] i 1812 og befant seg også ved hans side under felttogene i Tyskland, [[Holstein]], og [[Norge]] 1813–1814.

'''Utenriksansvarlig:''' Fra denne tid, eller rettere fra 1812, kan af Wetterstedt anses som Sveriges virkelige minister for utenriksærender. Den 3. mars 1813 undertegnete han sammen med [[Lars von Engeström]] foreningsforbundet med [[England]] og den 4. april samme år fredstraktaten med [[Preussen]].
 
I forbindelse med [[Kielfreden]] i 1814 da den danske kongen avsto Norge til den svenske kongen og hans arvtakere, var han Sveriges forhandlingsleder. Det var Wetterstedt som på vegne av den svenske kongen, og sammen med den danske sendemann [[Edmund Bourke]], den  [[14. januar]] signerte [[Kieltraktaten]], som avsluttet krigen mellom Danmark og Sverige og innebar at den danske kongen frasa seg retten til [[Norge]].

Han underskrev den 30. mai samme år fredshandlingene med [[Frankrike]] i [[Paris]].

Han ledet også den svenske delegasjonen som forhandlet med [[Stortinget i 1814|Stortinget]] i oktober samme år,<ref name="Eidsvoll">[http://www.eidsvoll1814.no/?did=9070813 Gustaf af Wetterstedt] fra [[Eidsvoll 1814]]</ref> om vilkårene for den norske tiltredelse til personalunionen med Sverige. (De svenske kommissærenes ''formann'' var forøvrig den aktive<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Svenskenes morgengave til Norge - et bibelselskap?|publikasjon=[[Kirke og Kultur]]|forfattere=Dag Kullerud|hefte=1/2014, s. 9|sider=7-17|sitat=I boken ‘1814’ gir professor Sverre Steen en grundig innføring i forhandlingene og peker på den svenske statssekretæren Gustaf af Wetterstedt som den faktiske forhandlingslederen. Jeg har ikke noe grunnlag for å protestere mot det, og det stemmer for så vidt med Schmidts iakttakelse av Wetterstedt som den mest politiske, men da de svenske kommissærene klokken 11 den 13. oktober møtte i Stortinget, var det Rosenblad som ‘oppleste en tale som tilkjennegav hovedhensikten med misjonen’. Steen henviser også til denne talen og skriver at den ble fremført av de svenske kommissærenes formann, som holdt en meget forsiktig tale. Det var altså Rosenblad. Også ved senere opptredener i Stortinget nevnes ikke Rosenblad ved navn, bare som formann.}}</ref> greve [[Mathias Rosenblad]] [1758-1847], «Justitiestatsminister» 1829-40, som den 28. jan. 1815 var blitt utnevnt til ridder av   [[Karl XIIIs orden]].]) Resultatet av Wetterstedts forhandlinger med Stortinget ble at Norge oppfylte Kieltraktatens forutsetninger om å gå i union og velge [[Karl XIII]] til norsk konge, men samtidig lyktes det Stortinget å oppnå aksept for videreføring av den norske Grunnloven i revidert form ([[Novembergrunnloven]]), med et norsk Storting som kom til å ha betydelig makt over norske forhold i unionen.

I 1818 ble han opphøyd til [[en av rikets herrar]], ble i 1819 [[greve]].