Redigerer Greske mynter (avsnitt)

== Hellenistisk tid ==
[[Fil:EucratidesStatere.jpg|thumb|20 stater i gull fra [[Eucratides I]], den største myntenhet som noengang ble preget i antikken.]]
Den hellenistiske perioden var karakterisert av en spredning av gresk kultur over mesteparten av den kjente verden. Gresktalende kongedømmer ble etablert i [[Egypt]] og [[Syria]], og for en tid også i [[Iran]] og så langt unna som i dagens [[Afghanistan]] og nordvestlige [[India]]. Greske handelsmenn spredde greske mynter over hele dette omfattende området, og de nye kongedømmene begynte snart å produsere deres egne mynter i gresk stil. Ettersom disse kongedømmene var langt større og rikere enn de enkelte greske bystater i den klassiske tiden tenderte deres mynter til å bli masseprodusert, foruten også større og oftere i gull. De manglet ofte den estetiske kvalitet som mynter i tidligere perioder hadde.

Dog, en del [[Gresk-baktriske kongedømme|gresk-baktriske]] mynter, og de av deres etterfølgere i India, [[Indo-greske kongedømme|indo-grekerne]], er betraktet som de vakreste eksempler på gresk myntkunst med «en vakker blanding av realisme og idealisme», inkludert de største mynter som ble preget i den hellenistiske verden: den største gullmynten ble preget av [[Eucratides I]] (regjerte 171 f.Kr. – 145 f.Kr.), den største sølvmynt var av den indo-greske kong [[Amyntas]] (regjerte ca. 95 f.Kr. – 90 f.Kr.). Portrettene «viste en grad av individualitet som aldri ble overgått av de ofte bleke avbildningene til deres kongelige samtidige i vest».<ref>Ling, Roger: «Greece and the Hellish World»</ref>

De mest påfallende nye trekket av hellenistiske mynter var bruken av [[portrett]]er av levende personer, kongene selv. Den praksisen begynte på Sicilia, men var mislikt av andre grekere som ''hubris'' (hovmot). Men kongene i [[Ptolemeerdynastiet|ptolemeerske Egypt]] og [[Selevkidriket]]s Syria hadde ingen slike skrupler og utstedte praktfulle gullmynter med deres egne portretter på den ene siden og symbolet for staten på den andre siden. Navnene på kongene ble hyppig skrevet på myntene. Dette etablerte et mønster og en sedvane som har holdt seg siden: en portrett av kongen, vanligvis en i profil og i en heroisk positur på den andre siden med monarkens navn ved siden av, og et våpenskjold eller et annet symbol for staten på den motsatte siden.