Redigerer Gregor av Nazianz (avsnitt)

=== Prest===
Samtidig meddelte faren ham prestevielsen (361),som ville ha ham til å hjelpe til med å virke blant de unådde i området,<ref>McGuckin (2001), pp. 99–102.</ref> men Gregor besvarte farens beslutning om å tvinge ham til å velge mellom prestedømme og ensomheten ved å kalle det «en tyrannisk handling».<ref>Ruether, (1969), p. 32. Sitatet fra [[Migne]], J.P.  (red), ''Patrologiae Graecae'', (1857–1866), 37.1053, ''Carm. de vita sua'', l.345</ref> Etter bare noen dager trakk seg atter ut i ensomheten. Alltid kjempet lysten til ensomhet og lysten til at vinne laurbær ute på den store skueplass i ham. Han møtte Basil i Annesoi der de begge skulle leve som [[asket]]er.<ref>McGuckin (2001), p. 102.</ref> Basileios forsøkte imidlertid å overtale ham til å assistere sin far, og året etter gjorde han så det. Da han ankom til Nazianzos fant Gregors den kristne menighet der splittet av teologisk splid, og faren ble anklaget for kjetteri av lokale munker.<ref>McGuckin (2001), p. 107.</ref> Gregor hjalp til med å bygge bro over kløftene med en kombinasjon av personlig diplomati og retorikk.

På denne tiden hadde keiser Julian offentlig utropt seg som motstander av kristendommen.<ref>McGuckin (2001), p. 115.</ref> Som svar på keiserens avvisning av den kristne tro, fremstilte Gregor sine ''«Invektiver mot Julian»'' mellom årene 362 og 363. Med sin ringaktelse av keiserens moral og forstand hevder ''Invektivene'' at kristendommen ved kjærlighet og tålmod kom til å overvinne utilstrekkelige ledere som Julian. Denne utvikling beskrives av Gregorios som den offentlige ytring av deifikasjonen (''[[theosis]]''), som fører til en åndelig opphøyelse og mystisk forening med Gud.<ref>McGuckin (2001), p. 121.</ref> Julian skulle senere, i 362, svare med voldsomme anklager mot Gregor og andre kristne kritikere; keiseren viet seg imidlertid de nærmeste årene til sine felttog mot perserne.<ref>McGuckin (2001), pp. 125–126.</ref> Med keiserens død svant faren for forfølgelse for Gregor og østkirken, ettersom den nye keiser [[Jovianus]] var en svoren kristen som støttet kirken.<ref>McGuckin (2001), p. 130.</ref>

Gregor tilbragte de nærmest følgende år med å bekjempe [[arianismen]], som truet med å splitte Kappadokia. I denne ladede omgivelse forsonte Gregor på Basils vegne med biskop [[Eusebios av Caesarea]].<ref>McGuckin (2001), p. 138–142.</ref> De to vennene gikk inn i en fase av nært broderlig samarbeid da de grep fatt i den store utfordring som møtte dem i kirken i Caesarea da lutrede arianske teologer og retorikere ankom dit.<ref name=McGuckin143>McGuckin (2001), p. 143.</ref> Gregor og Basil styrket sine stillinger i de følgende offentlige debatter, som ble overvåket av [[Valens|keiser Valens]]. Fremgangen sikret  at de skulle skape seg en fremtid innen kirkeforvaltningen.<ref name="McGuckin143" /> Basil, som lenge hadde skjelet mot bispestolen, ble gjort til biskop av Caesarea i Kappadokia i år 370.