Redigerer Gotisk skrift (avsnitt)

== Gotisk trykkskrift ==
[[Fil:Theuerdank-Fraktur.jpg|thumb|[[Fraktur (skrift)|Frakturstilen]] var utformet som om bokstavene var skrevet med en myk, bred [[pensel]]. Fraktur var en videreføring av den egentlige gotiske skriften og ble [[Tyskland]]s «nasjonalskrift» fra 1500-tallet og den vanligste også i Nord-Europa fram til 1800-tallet. Av [[versaler|de store bokstavene]] er kanskje særlig [[A]], [[G]], [[S]], [[Y]] og [[Z]] fremmede for oss i dag. De to nederste radene viser formvarianter og [[Ligatur (typografi)|ligaturer]], sammenslåtte bokstavpar, for å lage et penere skriftbilde.]]
<!-- [[Fil:FontSamples1930sGermany1.png|thumb|Tysk [[boktrykkerkunst]] og [[typografi]] har alltid vært både teknisk og stilmessig ledende. Her er det tyske ordet «skaftestøvel» satt med tre tyske [[font]]er, deriblant to gotiske skrifter fra 1900-tallet: Erich Meyers ''Tannenberg'' (halvfet) fra ca. [[1935]], F. H. Ernst Schneiders ''Zentenar-Fraktur'' fra ca. [[1939]] og Paul Renners [[grotesk skrift|groteske skrift]] ''[[Futura]]'' fra ca. [[1927]].]]  -->
[[Fil:Rudolf Koch gebrochene Schriften.png|thumb|Tysk [[boktrykkerkunst]] og [[typografi]] har alltid vært teknisk og stilmessig ledende. Bildet viser gotiske skrifter utformet av den tyske skrifttegneren [[Rudolf Koch]] mellom [[1914]] og [[1937]]. ''Schriftbeispiel'' betyr «skrifteksempel».]]
{|
|[[Fil:Forskjeller-i-skrifttyper.png|thumb|left|Gotisk skrift har brukne buer som spissbuene i [[gotisk arkitektur]]. Bildet viser [[antikva]]skriften der formene tilsvarer runde, [[romansk stil|romansk]]e buer, og brukne buer hos de vanligste gotiske variantene [[Tekstur (skrift)|tekstur]], [[Rotunda (skrift)|rotunda]], [[schwabacher]] og [[Fraktur (skrift)|fraktur]].]]
[[File:Schrifterlass_Antiqua1941.gif|thumb|left|I et rundskriv fra 3. januar 1941 undertegnet [[Martin Bormann]] betegnet [[NSDAP|de tyske nazistene]] Schwabacher-fonten som «jødebokstaver» (''Schwabacher Judenlettern'') og meldte at Hitler gradvis ville innføre [[antikva]] som «normalskrift» istedenfor gotisk skrift.]]
=== Formvarianter ===
Da [[Johann Gutenberg]] i [[1455]] støpte løse [[bokstav]]er for å kunne trykke sin [[Gutenbergs bibel]], en av de første trykte bøkene i [[Europa]], formet han skrifttypene på grunnlag av samtidens variant av gotisk håndskrift. De første trykkbokstavene fikk derfor de samme brukne buene, brå spissene og tunge stammene som det skrevne forbildet. 

Etter hvert utviklet det seg imidlertid flere gotiske [[skrifttype]]r med litt forskjellig utforming. De vanligste typene blir kalt:
* '''[[Tekstur (skrift)]]''', også kalt ''textura'' og på [[svensk]] ''munkeskrift''  – klassisk, gitterpreget Gutenberg-skrift
* '''[[Rotunda (skrift)]]''', også kalt rund- eller halvgotisk – rund, italiensk og spansk variant
* '''[[Schwabacher]]''' – rundere, mer folkelig variant
* '''[[Fraktur (skrift)|Fraktur]]''' – tysk variant som oppstod tidlig på 1500-tallet som en spenstig mellomting mellom rund schwabacher og rett tekstur, ble nasjonalskrift i Tyskland
* '''[[Blackletter]]''' – moderniserte, engelske og nederlandske varianter

=== Gotisk skrift i det nazistiske Tyskland ===
Diskusjonen mellom tilhengerne av «den tyske skriften», det vil si gotiske bokstaver, og «den latinske», altså antikva, hadde pågått i [[Tysklands historie|Tyskland]] siden tidlig på 1900-tallet, og antikvaskriftene var i ferd med å overta da [[Hitler]] kom til makten i 1933. [[NSDAP|Nazistene]] anså gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i [[1934]] i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. På tross av denne kortvarige «motebølgen» på 1930-tallet, var antikvatypene stadig vanligst, ikke minst i blader og på skrivemaskiner. Hitler hadde også selv tidlig antydet at gotisk skrift ikke passet den nye tid med stål og betong, men at det moderne samfunnet nok burde gå over til latinske bokstaver. Myndighetene fordømte endelig  «den såkalte gotiske skriften» som «jødebokstaver» i januar [[1941]]. Da bestemte Hitler at gotisk skrift ikke egentlig var tysk og gradvis måtte erstattes med latinsk antikva som «normalskrift», både med og uten [[seriff]]er, i skolebøker, i pressen, på skilt og annet. Begrunnelsen var delvis at gotisk skrift var ødelagt av [[jøde]]r som hadde infiltrert [[boktrykkerkunsten]] fra begynnelsen av. Trykksaker sendt til utlandet skulle imidlertid få førsteprioritet, et uttrykk for at tiltaket ikke bare var ideologisk; hovedgrunnen var å lette den skriftlige kommunikasjonen i [[de tyskokkuperte landene]] der folk syntes gotiske bokstaver, enten de var trykte eller håndskrevne, var vanskelige å lese. Gotisk skrift fikk forøvrig på nytt et lite oppsving i tyske områder etter [[andre verdenskrigen|krigen]], men ble snart forlatt fullstendig til fordel for mer «moderne» skrifttyper.

=== Gotisk skrift i Norge ===
I Norge gikk den gotiske trykkskriften ut av bruk like etter år 1900, særlig etter første verdenskrig da frakturskriften ble assosiert med tysk [[nasjonalisme]] og krigsnederlag. Fraktur ble fra da av bare brukt i enkelte religiøse bøker, og holdt seg i visse [[frikirke]]lige miljøer helt inn på [[1930-tallet]].

=== Gotisk skrift og antikva ===
I middelalderen ble den italienske antikvaskriften brukt istedenfor gotisk skrift i områdene sør for Alpene, og i [[1464]] ble det for første gang brukt antikvabokstaver i en trykt bok. De latinske bokstavformene og skrifttradisjonen i Sør-Europa utgjorde en klar kontrast til den gotiske stilen i nord, og Vest-Europa ble på denne måten delt i forhold til skriftvalg. Omkring [[1500]] kom imidlertid antikvaen også inn i enkelte utgivelser i Nord-Europa, særlig bøker med religiøse og vitenskapelige tekster på [[latin]], et språk som var de lærdes fagspråk. Antikva ble dessuten ofte brukt sammen med gotiske bokstaver for å skille ut ord og tekstpartier i overskrifter og [[fotnote]]r. Allerede omkring 1700 var bruk av antikva det vanlige også i bøker trykt i landene vest for Tyskland. 

[[Lang s]], en formvariant av bokstaven [[s]] inne i ord og skrevet med tegnet ſ, gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren [[John Bell]] begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år [[1800]]. Lang s er imidlertid beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter.
|}