Redigerer Giovanni Pierluigi da Palestrina (avsnitt)

===Karriere===
I 1544 vendte han tilbake til Palestrina for en ansettelse som [[organist]] og sanger i byens katedral, ''St Agapito''. Biskopen av Palestrina ble i 1550 valgt til [[pave]] under navnet [[Julius III]] og året efter kalte han Giovanni Pierluigi til en tjeneste som [[kapellmester]] (''maestro di capella) i ''[[Cappella Giulia]]'' i [[Peterskirken]]. ''

Palestrina var blitt musikalsk formet under innflytelse av den nordeuropeiske musikks [[polyfoni]], som var blitt populær i Italia fore det meste på grunn av to innflytelsesrike nederlandske komponister, [[Guillaume Dufay]] og [[Josquin des Prez]], som hadde tilbragt vesentlige deler av sine karrierer der. Italia selv hadde imislretid ennå ikke frembragt noen av tilsvarende ry eller dyktighet innen polyfonien.<ref name=Roche/>

Omkring 1554 inngikk Palestrina som sanger i pavens private ensemble i [[det sixtinske kapell]]. Dette ensemble nøt en høy status og det må anses som et viktig steg oppover i Palestrinas karriere, samtidig som det var en bekreftelse av at han hadde skapt seg et visst ry som [[musiker]] og tonesetter. Allerede i 1555 ble han imidlertid tvunget til å forlate denne stilling. Den da nytiltrådte [[pave Paul IV]] gjeninnførte nemlig en tidigere regel om att sangerne i ensemblet måtte være presteviede, noe som utelukket Palestrina (som var blitt gift i 1547 med Lucrezia Gori). 

Samme år fikk han imidlertid en tjeneste som kapellmester i [[San Giovanni in Laterano]], som var Romas domkirke. På denne post etterfulgte han [[Orlando di Lasso]]. Tjenesten var vel ansett, men den innebar trangere forhold hva gjelder kunstnerisk arbeid. Dette er sannsynligvis årsaken til at han i 1560 skiftet over til en kapellmestertjeneste i Santa Maria Maggiore, samme kirke som han som barn hadde vært korgutt i. I 1566 skiftet han på nytt tjeneste til en mindre vel betalt lærertjeneste ved [[Jesuittordenen|jesuittenes]] nylig grunnlagte [[presteseminar]] i Roma. Eventuelt hadde skiftet å gjøre med at hans sønner fikk gå som frielever ved seminarets [[internat]]. Det kan også tenkes at han foretrakk å arbeide for jesuittene som var mer vidsynte, eller i det minste mer pragmatiske hva gjaldt musikkens rolle i kirken.

Fra 1571 var Palestrina atter kapellmester ved ''Cappella Giulia'' i Peterskirken, en tjeneste som han innehadde til sin død i 1594. Han fikk da også tittelen pavelig komponist, et klart bevis på den anseelse han hadde opparbeidet i det musikkliv som hadde Roma som nav. Medlem av pavens ensemble i det sixtinske kapell ble han imidlertid aldri igjen.

I 1572 mistet han sin bror i pesten. Etter også å ha mistet to av sine sønner og sin hustru i to nye pestepidemier som hjemsøkte Roma i 1575 og 1580, forberedte Palestrina seg på å la seg prestevie. Man kan vanskelig vurdere om planene om å bli prest var drevet av et religiøst motiv eller var et trekk for å skaffe seg større karrieremuligheter som kirkemusiker, så var kallet ikke sterkere enn at han kunne oppgi dem for å istedet gifte seg med en velberget pelshandlerenke, Virginia Dormoli.

Palestrina arbeidet størstedelen av sitt liv i Roma og for paven og kirken. Han unnvek imidlertid ikke oppdrag fra annet hold, men søkte etter muligheter til engasjement fra musikkinteresserte personer og rike fyrster, for å på dette vis få ekstra inntekter. Så var han for eksempel fast ansatt som kapellmester hos [[Ippolito d'Este den yngre|kardinal d'Este]], som hadde bygget [[Villa d'Este]], fra 1567 til 1571. Forhandlinger med flere fyrster samt med keiserhoffet i Wien strandet imidlertid på Palestrinas høye økonomiske krav. Palestrina var ved sin død, ved sine to fordelaktige ekteskap, en temmelig velberget mann.