Redigerer Gibraltars vannforsyning og sanitæranlegg (avsnitt)

=== Under britisk styre ===
[[Fil:Gibraltar aqueduct fountain.jpg|thumb|En tidligere spansk kilde med [[vannkaster]] i Gibraltar, benyttet fra 1684 til 1962.]]
[[Fil:Main Street Colour Griffiths.JPG|thumb|Utsyn over hovedgaten i Gibraltar tidlig på 1800-tallet; den var gjennomtrengende av stinkende stank fra spillvann og kloakk under veibanen.]]
Den spanske infrastrukturen for vann fortsatte å bli benyttet av britene lenge etter at Gibraltar var blitt erobret i [[1704]]. Så sent som [[1863]] var det ikke en eneste vannledning i byen bortsett fra den spanske akvedukten.<ref name="Rose_249">Rose (2000), s. 249</ref> Hovedkilden til drikkevann, annet enn fra akvedukten, var regnvann som ble samlet i løpet av vinteren. De britiske militæret var avhengige av store vannbeholder som var montert på hustakene for å samle regnvann, mens vanlige gibraltere benyttet tønner og store, keramiske kar som ble kalt for ''tinajas''. Ved denne tiden bodde de fleste gibraltere i bygninger med to eller tre etasjer og med indre gårdsplass kalt for ''patios'', og som det bodde to eller tre familier i. Husene var som regel eid av en fraværende huseier eller av den britiske regjeringen, og ingen av dem hadde større interesse i å bygge private cisterner. Gårdsplassene var således overfylt med tønner og tinajas for å skaffe innbyggerne vann i løpet av de tørre sommermånedene. Om de gikk tørr var den eneste andre kilden til vann fra kramkarer som brakte tønner med vann fra Spania og solgte det til høye priser. Det oppmuntret folk til resirkulere deres vann så mye som mulig for å gjenbruke det i størst mulig grad.<ref name="Sawchuk_136">Sawchuk (2007), s. 136</ref>

Gibraltars kroniske mangel på ferskvann hadde betydelige negative konsekvenser for innbyggerne, både de sivile som militæret. Militæret tok prioritet, men gjorde ingen anstrengelser på å rasjonere eller fordele det. [[British Army|Den britiske hæren]] og [[Royal Navy|den britiske marinen]] konkurrerte om den samme begrensede tilgangen på vann. Begge hadde behov for store volum av vann, men ankomst av en flåte til Gibraltar kunne medføre at stedet forsyninger av vann og mat ble konsumert raskt uten at det ble etterlatt noe til overs. Den raske veksten i Gibraltars befolkning i løpet av 1700- og 1800-tallet la ytterligere press på området vanntilgang. Det var en femdoblet økning i antallet mellom 1784 og 1800, og ytterligere en tredobling til rundt 16 800 innbyggere ved 1814.<ref name="Sawchuk_135"/>  Den gamle spanske vannforsyningen og nedbørsoppsamlingen i byen var i stand til så vidt å dekke behovene til et antall på rundt 3000 mennesker, men med flere mennesker ble vannmangelen åpenbar og økende grad vanskelig.<ref>Rose (2004), s. 246</ref>

Det andre epidemiske utbruddet skjedde samtidig som ankomsten av general [[George Don]] i [[1814]] som den nye guvernøren av Gibraltar. Han beordret at alle nye bygninger skulle ha en cisterne, og instruerte at eksisterende vannbeholdere skulle dekkes til. Det siste grepet kan muligens å ha avhjulpet problemet med mygg, men det var antagelig ikke generalens hensikt da forholdet mellom mygg og [[gulfeber]] ennå ikke var kjent. Årsaken for utbruddet av sykdommen hadde blitt lagt på ''[[miasma]]'', en feilaktig teori om det var dårlig luft og lukt fra råttent søppel som eksisterte overalt på Gibraltar.<ref name="Sawchuk_137">Sawchuk (2007), s. 137</ref>

Et nytt kloakksystem ble bygget på Dons ordre i 1815, men det var så skrøpelig designet at det faktisk forverret Gibraltars sanitære problemer. Det kunne ikke bli spylt og var ikke tilstrekkelig skrånet til få kloakken til tømmes i bukten. Som et resultat fraktet systemet kloakken fra den øvre delen av byen og til den nedre hvor det stablet seg opp under hovedgatene. Kloakken ble værende der inntil vinterregnet vasket det bort og tømte det i bukten, men ettersom avløpet for så kort ble kloakken vasket tilbake på stranden og førte til at strandområdet var belagt av tykt kloakksøl.<ref name="Sawchuk_137"/>

Med unntak av mygg, hadde Gibraltars cisterner andre betydelige hygieniske problemer. Vannet som ble lagret var ufiltrert og var ofte lokalisert ved områder som kjøkken, utedo og områder med husdyr som fjærkre. Gibraltars koloni av [[berberape]]r bidro til problemene med avføring på hustakene og i cisternene. Vannet var tilsynelatende friskt, men i virkeligheten tenderte cisternene til å samle opp uhygieniske avfall av mange typer.<ref name="Sawchuk_138">Sawchuk (2007), s. 138</ref>

Utbruddet av [[Kolerapandemien i 1826–1837|asiatisk kolerapandemi]] nådde London ved 1831 og Gibraltar året etter. Som med gulfeber ble den tilskrevet ''miasma'' og dens virkelige årsak, kontaminert drikkevann, var ikke kjent. Gibraltars garnison ble langt hardere rammet enn den sivile befolkningen og hadde tre ganger høyere dødelighet. Selv da var dødsfallene relativt moderate og de britiske myndighetene følte lite press på å gjøre noe som helst med situasjonen til tross for [[Kolerapandemien i 1846–1860|ytterligere utbrudd av kolera i 1848–49 og 1854]].<ref name="Sawchuk_138"/>

Ved midten av 1800-tallet hadde reformatorer i Storbritannia begynt å forstå forbindelsen mellom hygienisering og offentlig helse. Oppdagelsen av en lege i London, doktor [[John Snow]], av forbindelsen mellom [[kolera]] og [[Septik|kloakkforurenset]] vann førte til utbedringer av vanntilførselen av mange britiske byer. På samme tid begynte den militære ledelsen å innse viktigheten av soldatenes levevilkår etter erfaringene fra [[Krimkrigen]] hvor det var langt flere som døde av sykdom enn i krigføring. Det førte til forbedringer på de sanitære forholdene i de militære brakkene i Gibraltar ved bedre vaskemuligheter og avløp. Det ble også åpenbart at Gibraltars vannforsyning ville være utilstrekkelig i tilfelle av en langvarig beleiring.<ref name="Sawchuk_139">Sawchuk (2007), s. 139</ref>

[[Fil:Gibraltar aqueduct fountain red plaque.jpg|thumb|Plakett ved akvedukten.]]
En parlamentarisk kommisjon for forbedring av brakker og sykehus ble etablert i 1862 for å gjøre undersøkelser av de sanitære forholdene i Gibraltar og andre britiske besittelser ved Middelhavet.<ref name="Rose_249"/> Kommisjonens konklusjon var bitende: det hadde ikke vært noen investering i offentlig infrastruktur for vanntilførselen i Gibraltar på 150 år, noe som tvang den sivile befolkningen til helt og holdent å stole på deres egne ressurser og oppfinnsomhet. Offentlig anlegg for å lagre vann ga kun fire til seks liter med vann per person om dagen, og det for alle formål, inkludert vask, matlaging og drikke, langt under det anbefalte nivå på ni liter om dagen. En tredjedel av befolkningen hadde ikke tilgang til vanntanker eller private brønner, og måtte enten skaffe seg vann fra brønner med brakkvann eller betalte for det med ublu priser fra spanske gateselgere. En dag med seks liter med importert vann kostet like mye som et års tilførsel med vann i England. Militæret hadde også utilstrekkelig med vann, kun sju liter per dag for hvert medlem av garnisonen.<ref name="Sawchuk_139"/>

Som løytnant William Hume, kvartermester ved garnisonen uttrykte det, «innbyggerne skylder ingenting til den britiske regjeringen for den lille tilførselen av vann de har hatt i 150 år... det vil synes at fra vår erobring i 1704 og ned til de siste 15 årene har ingenting blitt gjort for samle vann eller øke tilførselen, over hode ingenting.»<ref name="Rose_247">Rose (2000), s. 247</ref> Kommisjonen konkluderte med at den eksisterende vanntilførselen var "dårlig, mangelfull og kostbar", at kloakkavløpet var «mangelfull» til «meget dårlig» og at saniteringen var «meget motbydelig og farlig for helsen» for de rundt 16 000 innbyggerne og de rundt 6000-7000 soldatene. Tilgangen på vann per hode var så lavt at det var «akkurat som om garnison var under beleiring» og var «ytterst utilstrekkelig for soldatenes behov i et slik klima». En kjemisk analyse av vannforsyningen viste at den hadde «usedvanlig» mengder med forurensninger, inkludert urimelige mengder av organisk materiale, [[nitrat]]er og [[klorid]]er. Det indikerte at havvann og kloakk hadde infiltrert byens forsyning på drikkevann. Funnene førte til at den gamle, spanske akvedukten og brønnene ble stengt helt og holdent da man innså at de var farlig for den offentlige helse.<ref name="Rose_247"/>