Redigerer Gibraltars historie (avsnitt)

== Muslimsk styre ==
;Tiden 711–1309 og 1333–1462
[[Fil:The Moorish Castle.jpg|thumb|Den mauriske borg, med tårnet «Tower of Homage», er en levning fra den mauriske (muslimske) tiden i Gibraltar.]]
[[Fil:La Rendición de Granada - Pradilla.jpg|left|thumb|''Granadas kapitulasjon'' (i 1492): [[Boabdil av Granada]] møter [[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]]. Maleri av F. Pradilla y Ortiz, 1882]]
I år [[681]] hadde hærene til [[Umajjadene|Umajjadkalfatet]] ekspandert fra deres opprinnelige hjemland i [[Den arabiske halvøy|Arabia]] for å erobre og underlegge seg hele [[Nord-Afrika]] foruten også [[Midtøsten]] og store deler av vestlige [[Asia]]. Med seg brakte de [[islam]] og konverterte de lokale folkene i de erobrede områdene til den nye religionen. [[Berberne]] i [[Nord-Afrika]], kalt [[maurere]] av de [[Kristendom|kristne]], ble således muslimer. Gibraltarstredet fikk ny strategisk betydning som grense mellom muslimske Nord-Afrika og det kristne Spania. De [[vestgotere|vestgotiske]] herskerne av Spania var derimot splittet mellom ulike rivaliserende strider for tronen. Det ga maurerne muligheten til å invadere og forfølge en politisk kurs hvor de splittet og erobret de forskjellige spanske fraksjonene.

Etter et angrep i [[710]] krysset en ny stor berbisk hær under kommando av [[Tariq ibn Ziyad]] Gibraltarstredet fra [[Ceuta]] i Nord-Afrika i april [[711]] og gikk i land et sted i nærheten av Gibraltar, antagelig ikke bukten, men tradisjonelt fortalt på Gibraltars odde.<ref>Hills, George (1974): ''Rock of Contention: A history of Gibraltar'', side 30.</ref> Den tradisjonelle historien er at han først forsøkte å gjøre landgang i [[Algeciras]], men feilet. Grunnet denne fiaskoen gikk han uoppdaget i land på selve Gibraltar. Araberne fortsatte videre og erobret det meste av Spania i løpet av fem år før ''[[reconquista]]'' begynte i [[718]], den langvarige frigjøringen av Den iberiske halvøya som ble fullført i [[1250]] i [[Portugal]] og [[1492]] i [[Spania]]. Selv om Tariqs ekspedisjon førte til islamsk erobringen av det meste av Den iberiske halvøya og truet resten av Europa, endte Tariqs karriere i vanære og han ble tilbakekalt til [[Damaskus]] hvor han døde et tiår senere.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', s. 28</ref> Hans arv i Gibraltar ble derimot varig. Det er fra Tariq Ibn Ziyad at ''Mons Calpe'' ble omdøpt til det arabiske ''Gabal-Al-Tariq'' («Tariqs fjell»), senere korrumpert til Gibraltar.<ref>Hills, George (1974): ''Rock of Contention: A history of Gibraltar,'' s. 13</ref>

Gibraltar ble befestet for første gang i [[1160]] av [[Almohadere|almohadersulatanen]] [[Abd al-Mu'min]] som forsvar mot sjøtrusler fra de kristne kongene i [[kongedømmet Aragón|Aragón]] og [[Kongedømmet Castilla|Castilla]]. Gibraltar ble omdøpt til ''Djebel al-Fath'' («Seierens fjell»), men dette pretensiøse navnet ble ikke varig, og en befestet by ble konstruert på de øvre skråningene av odden, som ble kalt for ''Medinat al-Fath'' («Seierens by»). Det er uklart hvor mye av Medinat al-Fath som faktisk ble bygget da de bevarte arkeologiske levningene er knappe.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', ss. 34-35</ref>

[[Fil:Gibraltar_and_Bay_map_1750.jpg|thumb|Kart fra ca 1750 av [[Gibraltar]] og [[Gibraltarbukta]].]] 
Forsvarsverkene ble satt på prøve for første gang i 1309 da [[Ferdinand IV av Castilla]] og [[Jakob II av Aragón]] sin allierte hær angrep det muslimske [[Granada|emiratet Granada]], angrep [[Almería]] i øst og Algeciras i Gibraltarbukten, tvers over for Gibraltar, i vest. På denne tiden hadde Gibraltar en beskjeden befolkning på 1200 mennesker, en festning og noen enkle festningsverker. De viste seg ikke sterke nok for å hindre angriperne og Gibraltars forsvar overga seg etter en måned.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', ss. 39-40</ref> Ferdinand oppga beleiringen av Algeciras den påfølgende februar, men beholdt Gibraltar, befolket byen med kristne og beordret at et tårn og en havn ble bygget for å sikre Castillas grep på halvøya.<ref>Hills, George (1974): ''Rock of Contention: A history of Gibraltar'', s. 49-50</ref> Han utga også et [[frihetsbrev]] som skjenket privilegier til innbyggerne for å oppmuntre folk til bosette seg der.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', s. 41</ref>

I [[1315]] forsøkte maurerne å ta Gibraltar, men ble slått tilbake av en kastiljansk hær som kom til unnsetning. 18 år senere allierte sultanene [[Muhammed IV]] av Granada og [[Abu Al-Hasan Ali ibn Othman|Abu Al-Hasan]] av Fez  seg for å beleire Gibraltar med en stor hær og flåtestyrke. Denne gangen var kongen av Castilla, [[Alfonso XI av Castilla|Alfonso XI]] ikke i stand til å komme til hjelp med unnsetningsstyrke på flere måneder grunnet trusler om opprør innenfor sitt eget kongedømme. Da unnsetningen til sist kom i juni [[1333]] oppdaget de at de sultende innbyggerne allerede hadde overgitt seg til maurerne. Kastiljanerne sto da overfor en forskanset fiende, og var ikke i stand til å bryte gjennom de mauriske forsvaret og de to partiene forhandlet isteden om en overenskomst.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', s. 42-46</ref>

Abu Al-Hasan befestet Gibraltar «med sterk mur som en stråleglans omgir en halvmåne» i påvente av en fornyet krig som behørig brøt ut i [[1339]]. Hans styrker gikk på et knusende nederlag i [[slaget ved Río Salado]] i [[1340]] og trakk seg tilbake til Algeciras. Kastiljanerne beleiret byen i to år og tvang den til sist til å overgi seg, skjønt Gibraltar forble på mauriske hender. Halvøyas forsvar hadde blitt forsterket i stor grad av Abu Al-Hasans bygging av nye murer, tårn, magasiner og en festning, noe som gjorde en erobring enda vanskeligere enn tidligere. Den mauriske borgen, som festningen siden har blitt hetende, har fortsatt et tårn fra denne tiden, «Tower of Homage». [[Alfonso XI av Castilla|Alfonso XI]] la seg i beleiring i 1348 etter at Abu Al-Hasan, men da det brøt ut pest, [[svartedauden]], i [[1350]] ble beleiringen oppgitt. Hæren ble tynnet kraftig ut som følge av syke og døde, og som dessuten krevde kongens eget liv.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', ss. 46-53</ref>

Gibraltar forble på mauriske hender fram til [[1462]], men ble et stridsemne mellom rivaliserende mauriske fraksjoner. I [[1374]] ble Gibraltars odde gitt til maurerne i Granada, tilsynelatende prisen for deres militære støtte til maurerne i Fez i å slå ned opprør i [[Marokko]]. Senere gjorde Gibraltars garnison opprør mot de mauriske herrene i Granada og hevdet sin lojalitet til Fez, men en hær fra Granada tok kontrollen etter en kort beleiring året etter. Gibraltar ble deretter benyttet som en base av Granada for å drive krigføring inn i kristne områder, noe som til sist tvang [[Enrique Pérez de Guzmán, 2. greve av Niebla|Enrique de Guzmán]], den andre greve av [[Niebla (Spania)|Niebla]], og med store eiendommer i sørlige [[Andalucía]], til å beleire Gibraltar i 1436. Forsøket endte i katastrofe, angrepet ble slått tilbake med store tap og Guzmán selv druknet da han forsøkte å flykte ved hjelp av sjøen. Hans halshugde lik ble hengt opp på Gibraltars murer og hang der de neste 22 årene.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', s. 55-56.</ref>

Slutten på mauriske Gibraltar kom i august [[1462]] da en liten kastiljansk styrke ledet av Guzmáns sønn [[Juan Alonso de Guzmán, 1. hertug av Medina-Sidonia|Juan Alonso]], den første hertug av [[Medina-Sidonia]], gikk overraskende til angrep da byens militære ledere og flere byfolk var på reise til Granada for å bøye seg for den nye sultan der. Etter et kortvarig angrep som påførte forsvarerne store tap, overga den mauriske garnison seg.<ref>Jackson, William G. F. (1986): ''The Rock of the Gibraltarians'', ss. 57-58</ref>