Redigerer Germanicus (avsnitt)

=== Suksessfull hærfører ===
[[Fil:Nicolas Poussin 019.jpg|thumb|300px|''Germanicus' død'' (1627), oljemaleri av [[Nicolas Poussin]]. I samlingen til Minneapolis Institute of Arts.]]
Etter at Augustus døde i 14 e.Kr. utnevnte senatet Germanicus som kommandant for styrkene i Germania Inferior.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#14 1.14]</ref> En kort tid etter spredte det seg et opprør blant de utstasjonerte romerske legioner i [[Pannonia]] og i [[Germania]] da de hadde ikke blitt betalt de bonuser som de var blitt lovet av Augustus, og Tiberius heller ikke ga dem tilfredsstillende svar.<ref name="Tacitus_31">Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#31 1.31]</ref> Da de nektet å akseptere dette, krevde soldatene Germanicus som keiser.<ref name="Tacitus_31"/> Germanicus fikk slått ned opprøret og roet soldatene, og insisterte at han foretrakk å fortsette som general. I et forsøk på å sikre troppenes lojalitet og sin egen popularitet blant dem og hos det romerske folket, ledet ham dem i et angrep mot [[Marserne (germanere)|marserne]], en mindre germansk stamme i den øvre delen av elven [[Ruhr]]. Germanicus massakrerte dem, menn, kvinner og barn, og gjenvant etter sigende den ene av de tre tapte fanene.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#51 1.51]</ref>

I løpet av de neste to årene førte han hæren inn i Germania mot et stammeforbund ledet av den germanske hærføreren [[Arminius]] som tidligere hadde suksessfullt veltet romersk styre i et opprør i år 9 e.Kr. I 14 e.Kr. omringet Germanicus og utslettet det mest av [[Brukterere|bruktererne]] og gjenvant den tapte ørnefanen til 19. legion i et angrep. Hans største suksess var å ta til fange Arminius’ gravide hustru Tusnelda. Arminius så aldri sin hustru igjen. Germanicus ødela store områder og fjernet all aktiv motstand i området, men de fleste av germanerne flyktet til fjerne områder av skogsområdet. Angrepet ble betraktet som en suksess da det store målet var å slå germansk motstand.

Etter å ha besøkt stedet for det katastrofale [[slaget ved Teutoburgerskogen]] hvor 3 legioner (15 000 menn) ble drept i 9 e.Kr., og gravlagt deres levninger,<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#62 1.62]</ref> rettet han et direkte angrep mot hovedområdet til Arminius’ stamme. Arminius greide innledningsvis å lure Germanicus’ kavaleri inn i en felle og påførte mindre skader før det romerske infanteriet brøt og fikk germanerne til å bryte av angrepet og flykte inn i skogen.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_1#63 1.63]</ref> Seieren, sammen med det faktum at vinteren nærmet seg raskt, fikk Germanicus til føre hæren tilbake til vinterkvarterene ved Rhinen. [[Germania|Germania Magna]] utenfor Romas kontroll forble ubeseiret.

Til tross for at keiser Tiberius tvilte, greide Germanicus å samle ytterligere en stor hær og invadere Germania på nytt året etter, i 16 e.Kr. Han krysset elven [[Weser]] i nærheten av dagens [[Minden]], og møtte Arminius’ hær ved et sted kalt Idistaviso, lengre opp Wesen, i nærheten av dagens [[Rinteln]]. Denne striden kalles ofte for kun [[kampen ved Wesen]]. Germanicus’ militære lederskap fikk vise seg fram, og hans bedre trenet og utstyrte legionærer påførte fienden store tap mens hans egen hær fikk kun mindre. Tacitus antyder at mellom 10 000 og 20 000 germanere ble drept.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#17 2.17]</ref> Et siste slag ble utkjempet ved [[Angrivariermuren]] (en grensevoll tilhørende angrivariere som nå er vanskelig å lokalisere), vest for dagens [[Hannover]], noe som ble en gjentagelse av det forrige slaget; store germanske tap inntil de trakk seg tilbake.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#21 2.21]</ref>

[[Fil:Carl Theodor von Piloty Thusnelda im Triumphzug des Germanicus.jpg|thumb|right|300px|''Tusnelda vist fram i triumftoget til Germanicus'', maleri av [[Karl von Piloty]], 1873]]
Da hovedmålet igjen var oppnådde beordret Germanicus hæren tilbake til vinterkvarterene, men flåten fikk en del skader i en storm i Nordsjøen.<ref>Tacitus: Annals [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 2.24]</ref> Selv om den romerske hæren hadde fått mindre tap, var det fortsatt en illevarslende avslutning på en ellers utmerket utkjempet krig. Etter kun noen få angrep over Rhinen ble Germanicus kalt tilbake til Roma og hvor Tiberius informerte ham om at han ville få et triumftog og gitt en ny kommando.<ref>Tacitus: ''Annals'' [https://en.wikisource.org/wiki/The_Annals_(Tacitus)/Book_2#24 2.26]</ref>

Til tross for den militære suksess som Germanicus’ krigføring i Germania, var den i hovedsak motivert som en reaksjon av den opprørske stemningen blant soldatene og manglet egentlig strategisk verdi. Imidlertid leget denne kampanjen romernes psykologiske depresjonen etter [[Publius Quinctilius Varus|Varus]]’ nederlag i år 9 e.Kr. hvor 3 legioner ble utslettet. Imidlertid da Germanicus førte sine tropper over Rhinen uten å ha fått tillatelse av Tiberius, og i opposisjon til rådet til Augustus om la elven være Romerrikets grense, åpnet han seg for mulig tvil om hans motiver for en slik uavhengig handling. Hans feil i denne politiske bedømmelsen ga Tiberius grunn til å tilbakekalle sin nevø.<ref>Shotter, David (1992): ''Tiberius Caesar'', London: Routledge, s. 35-37</ref> Tacitus forsikret med en del bitterhet at om Germanicus hadde blitt gitt frie tøyler kunne han ha fullført erobringen av Germania.