Redigerer Georg Wolff (avsnitt)

=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen skrev Wolff sammen med [[Horst Mahnke]], som han hadde studert med hos Six i Königsberg, i 1950 for [[Der Spiegel|Spiegel]] serien "Am Caffeehandel betheiligt", der de to forfatterne hovedsakelig beskyldte jødiske [[Displaced Persons]] (DPs) for kaffesmugling. I mars 1952 ble Wolff først redaktør for "Internasjonale" eller "Utenriks" i Spiegel og deretter fra 1959 til 1961 hans nestleder redaktør. Ifølge etterforskninger av den tidligere Spiegel-redaktøren [[Peter-Ferdinand Koch]] samarbeidet han i spørsmål om utenlandsberetning med den tidligere Goebbels-adjutanten, [[Wilfred von Oven]], som i 1950-årene virket som Sør-Amerika-korrespondent for Spiegel.<ref>{{Internetquelle|url=https://www.berliner-zeitung.de/ein-buch-beleuchtet-wie-eng-das-magazin-der-spiegel-in-seinen-anfangsjahren-mit-ns-taetern-kooperierte-braune-vergangenheit-li.6204|titel=Braune Vergangenheit. Ein Buch beleuchtet, wie eng das Magazin Der Spiegel in seinen Anfangsjahren mit NS-Tätern kooperierte|autor=Andreas Förster|werk=[[Berliner Zeitung]]|datum=2011-04-14|abruf=2015-06-11}}</ref><ref>Peter-Ferdinand Koch: ''Enttarnt. Doppelagenten: Namen, Fakten, Beweise''. Ecowin-Verlag, Salzburg 2011, S. 224–225.</ref>

Wolff skrev alene mer enn 80 omslagshistorier for Spiegel fra 1952 til 1961, blant annet om [[Charles de Gaulle]] (1952), "Neger-spørsmålet" med eksemplet "Neger-studenten Lucie" (1956), det sovjetiske politbyråmedlemmet [[Jekaterina Furtseva|Jekaterina Furzewa]] (1957), [[John Foster Dulles]] (1953 og 1959), åtte Spiegel-følger om [[Konrad Adenauer]] (1961/1962) og 15 føljetonger om verdenskommunismen, som i 1961 også ble utgitt som bok under tittelen "Warten auf das letzte Gefecht" av forlaget DuMont. For en Spiegel-historie om den nye forbundskansleren [[Ludwig Erhard]] i 1966 samarbeidet Georg Wolff med sin bror Hans, som under Ludwig Erhard var ministerialdirigent i økonomidepartementet.<ref>Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 151.</ref> I tillegg publiserte Wolff en type "refleksjonsartikler" i tidsskriftet for geopolitikk, som ble utgitt av Leske-forlaget, ledet av Franz Six.<ref>Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 164.</ref> I 1953 skrev han der om den svarte befolkningen i kolonial-Afrika: "Negeren er intelligent, dyktig og læringsvillig, men han er 'lat'. Han har ingen moral og ingen arbeidsmoral."<ref>Zit. nach Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 164.</ref>

I 1966 ble det spesielt opprettet et redaksjonsområde "Humaniora" for Wolff, som han ledet til sin pensjonering 31. desember 1978. I denne funksjonen gjennomførte han også intervjuer med [[Jean-Paul Sartre]], [[Max Horkheimer]], [[Arnold Gehlen]] og [[Martin Heidegger]].<ref>Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 167.</ref> I 1986 fullførte han sine uavgitte memoarer, som ble overlevert til medieforskeren Lutz Hachmeister.<ref>Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 145f.</ref> Da hans fortid som [[SS-Hauptsturmführer]] ble mer kjent, ble det ikke publisert noen nekrolog for ham i Spiegel ved hans død i 1996.<ref>Lutz Hachmeister: ''Heideggers Testament. Der Philosoph, der Spiegel und die SS''. Propyläen, Berlin 2014, S. 171.</ref>