Redigerer Geologi (avsnitt)

==Geologiens historie ==
{{Utdypende artikkel|Geologiens historie}}
I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - [[Aristoteles]] så hvor langsomme geologiske endringer var.<ref>Moore, Ruth. ''The Earth We Live On''. New York: Alfred A. Knopf, 1956. p. 13</ref> Hans etterfølger ved [[Lyceum]], filosofen [[Theofrastos]] (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid ''peri lithon'' («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til [[Opplysningstiden]]. Han beskrev mange [[mineral]]er, [[erts]]er, ulike typer [[marmor]] og [[kalkstein]], og forsøkte å gruppere mineraler utfra [[hardhet]]. I [[romertiden]] lagde [[Plinius den eldre]] en oversikt over mange mineraler og [[metall]]er og beskrev [[rav]] som et [[fossil]] fra furutrær. Han var også inne på [[krystallografi]] ved å oppdage den [[oktaedrisk]]e strukturen i [[diamant]]er. [[Abu Rayhan Biruni]] (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste [[muslim]]ske geologer og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i India.<ref name=Salam>[[Abdus Salam]] (1984), "Islam og vitenskap". I C. H. Lai (1987), ''Ideals and Realities: Selected Essays of Abdus Salam'', 2nd ed., World Scientific, Singapore, p. 179-213.</ref> I [[Kina]] formulerte renessansemannen [[Shen Kuo]] (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller [[geomorfologi]]: Etter observasjon av [[fossil]]e [[skjelett]]er i et geologisk [[stratum]] i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, [[erosjon]] og avsetning ([[sedimentasjon]]) av [[silt]] fra elver. Han fant [[marin]]e [[fossil]]er funnet i [[Taihangfjellene]] som ligger flere hundre mil fra [[Stillehavet]], og fossilt [[bambus]] i et tørt og ugjestmildt område i [[Shaanxi]] som satte han på tanken om klimaendring.

Legen [[Georg Agricola]] (1494&ndash;1555) skrev den første avhandlingen om [[gruve]]-drift og [[jernverk|metallutvinning]], ''[[De re metallica]] libri XII'' i 1556, med vedlegget ''Buch von den Lebewesen unter Tage''. Han beskrev [[vindenergi]], [[vannkraft]], smelteovner, transport av [[erts]], ekstraksjon av [[natrium]], [[svovel]] og [[aluminium]]. Danske [[Niels Stensen]] (1638&ndash;1686) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – [[superposisjonsprinsippet]], [[prinsippet om opprinnelig horisontalitet]] og [[prinsippet om lateral kontinuitet]] – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken.

På 1600-tallet var geologien sterkt preget av ''[[teologi]]''.{{Sfn|Ramberg|2007|s=15}} Den norske presten [[Michel Pedersøn Escholt]] i 1657 verket ''Geologia Norvegica'' om jordskjelvets teoretiske og teologiske fundamenter, og omtalte blant annet grotter og hulrom, jordgasser og vulkaner. Og i 1696 publiserte briten [[William Whiston]] ''A New Theory of the Earth''{{Sfn|Gohau|1990|s=118}} som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren [[Abraham Werner]] viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også [[basalt]] og [[granitt]], ble utskilt fra havet i en teori kalt [[neptunisme]].<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 209</ref>

===Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme===
På 1700-tallet tegnet [[Jean-Étienne Guettard]] og [[Nicolas Desmarest]] franske [[Geologisk kart|geologiske kart]] og gjorde de første beskrivelser av [[vulkan]]sk materiale i denne delen av Frankrike. [[William Smith (geolog)|William Smith]] (1769&ndash;1839) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla [[stratigrafi|bergartslag]] ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes [[James Hutton]] ofte som den første moderne geolog. I 1785 ga han ut ''Theory of the Earth'' via [[Royal Society of Edinburgh]]. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og [[sediment]]-avsetning tar tid.<ref>[http://www.gutenberg.org/etext/12861 James Hutton, 1795, Vol. 1] og [http://www.gutenberg.org/etext/14179 Vol. 2], Project Gutenberg.</ref> Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans [[plutonisme]] hevdet at [[vulkansk]]e prosesser skapte bergartsdannelsen.<ref>Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 95-96</ref>

Gruveindustrien i det 18. århundre økte forståelsen for stratigrafi. I 1741 ble det undervist i geologi ved ''National Museum of Natural History'' i Frankrike.{{Sfn|Gohau|1990|s=219}} I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. [[Neptunisme]] og [[Plutonisme]] sto mot hverandre som konkurrerende teorier.<ref>Frank, Adams Dawson, ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938, side 209, 239</ref> I 1774 publiserte [[Abraham Gottlob Werner]] boken ''Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien'' der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, og E. C. Spary, ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 212</ref> Og i 1749 publiserte den franske naturalisten [[Georges-Louis Leclerc]] sin ''Histoire Naturelle'' der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston.{{Sfn|Gohau|1990|s=88}} Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75&nbsp;000 år.{{Sfn|Gohau|1990|s=92}}

===Stratigrafi og evolusjonslære===
Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Genève, [[Jean-Andre Deluc]] og [[Horace-Benedict de Saussure]].{{Sfn|Gohau|1990|s=8}} Geologi ble også brukt i ''Encyclopedie'' i 1751 av [[Denis Diderot]].{{Sfn|Gohau|1990|s=8}} I 1741 opprettet ''National Museum of Natural History'' i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.{{Sfn|Gohau|1990|s=219}}

[[William Smith (geolog)|William Smith]], [[Georges Cuvier]] og [[Alexander Broignart]] var foregangsmenn for fossilbasert [[stratigrafi]].<ref>Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980. p. 104-107</ref> Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok ''Description Geologiques des Environs de Paris'' i 1811 økte interessen for denne nye læren.<ref>Peter, Bowler J, ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 216</ref> I 1833 kartla [[Adam Sedgwick]] bergarter som han tidfestet til [[kambrium]]. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen [[Charles Lyell]] en inndeling av [[tertiærtiden]] basert på stratigrafiske studier i [[Skottland]].{{Sfn|Gohau|1990|s=144}} [[Roderick Murchison]] kartla samtidig [[Wales]], der han tidfestet øvre deler av Sedgewicks ''kambrium'' til nedre deler av [[silurtiden]].<ref>Second J A (1986) ''Controversy in Victorian Geology: The Cambrian-Silurian Dispute'' Princeton University Press, side 301ff. ISBN 0-691-0244-13</ref>

[[Uniformitarisme]]-[[katastrofisme]]-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre.<ref name="Peter, Bowler J 1992">Peter, Bowler J, ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 404-405</ref> Charles Lyell debatterte dette i ''Principles of Geology'' (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme.<ref name="Albritton, Claude C 1980">Albritton, Claude C, ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 104-107</ref> Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden.{{Sfn|Gohau|1990|s=145}} Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.<ref name="Albritton, Claude C 1980"/> [[Charles Darwin]] hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok ''Principles of Geology'' og fattet stor interesse for [[uniformitarisme]]n. Da Darwin i 1859 fremsatte sin [[evolusjonteori]] i boken ''[[The Origin of Species]]'' henviste han i stor utstrekning til Lyell.<ref>Frank, Adams Dawson, ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938, side 226. Dette framgår også tydelig når man leser ''Artenes opprinnelse''.</ref>

===Moderne geologi===
På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. [[Radiometrisk datering]] av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, og E. C. Spary, ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref> Den [[Geologisk tidsskala|geologiske tidsskalaen]] ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var [[Baltazar Mathias Keilhau]] (1797-1858) pioneren ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Christiania]], og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket ''Gara Norvegica'' med geologiske kart over [[Oslofeltet]] (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850).

Keilhau var den første urbane utforsker av [[Jotunheimen]] i 1920, men forfulgte imidlertid et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger.{{Sfn|Ramberg|2007|s=58}} Her traff [[Theodor Kjerulf]] (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han [[Norges geologiske undersøkelse]] og utga etter hvert en rekke gode geologiske kart.

Teorier om [[kontinentaldrift]] ble presentert av [[Frank Bursley Taylor]] i 1908 og videreutviklet av [[Alfred Wegener]] i 1922, og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref><ref>Charles, Drake L. ''The Geological Revolution''. Eugene : Oregon State System of Higher Education, 1970, side 11</ref> Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte [[Pangaea]]; Wegener mente at Pangaea på et tidspunkt sprakk opp og at kontinentene deretter drev som flåter over havbunnen. Wegner og [[Arthur Holmes]] mente at en del atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv ville passe påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre.{{Sfn|Ramberg|2007|s=24–25}} Denne teorien ga også en forklaring på hvordan fjellkjedene hadde blitt dannet.<ref name="Peter, Bowler J 1992"/>

Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av 1960-tallet, da teorien om [[platetektonikk]] ble lansert og det samtidig ble oppdaget at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten [[Andrija Mohorovicic]] større gjennomslag da han etter å ha studert jordskjelv i 1910 postulerte grensen mellom [[Jordskorpen|jordskorpa]] og [[mantelen]]. Så gjorde [[seismologi]]en raske framskritt da tyskeren [[Beno Gutenberg]] i 1913 anslo [[Jordens kjerne|kjernens]] radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske [[Inge Lehmann]] i 1936 oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne.{{Sfn|Ramberg|2007|s=25}}

===Geologien i etterkrigstiden===
På 1960-tallet skapte forståelsen av platetektonikk det kanskje største gjennombruddet innenfor geologien. Det ble nå mulig å forstå slike fenomener som vulkaners og fjellkjeders plassering, forekomsten av jordskjelv, hvorfor havet er dypest nær land og hvorfor havbunnsskorpen er yngre, tynnere, og tyngre enn jordskorpen.<ref name="Michael D Krom 2005"/> Forståelsen av platebevegelsene forklarte de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung [[havbunnsskorpe]] av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om [[havbunnsspredning]] og [[paleomagnetisme]]. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av [[Robert S. Dietz]] og [[Harry H. Hess]] – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs [[midthavsrygg]]er. Canadieren [[John Tuzo Wilson]] fastslo at [[Iapetushavet]] («Atlanteren») hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den [[kaledonske fjellkjedefolding]]en. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien.{{Sfn|Ramberg|2007|s=29}} En slik syklus med havbunnsspredning og senere kollisjon kalles gjerne for en ''wilson-syklus'' etter nettopp geologen John Tuzo Wilson. Både [[Appalachene]] i USA og [[Kaledonidene]] i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding.

Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens [[magnetfelt]]. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.<ref>Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 405-415</ref>

Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske [[Albert Streckeisen]] i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter.