Redigerer Gengangere (avsnitt)

==Handlingen==
[[Bilde:Teknisk museum - DEX FS 000004.jpg|thumb|left|Scene fra Nathionaltheatrets oppsetning av ''Gengangere''. Fru Alving i [[Helen Brinchmann]]s skikkelse<ref name="Sceneweb"> [http://sceneweb.no/nb/production/17248/Gengangere-1972-10-4 Sceneweb.no: Gjengangere (1972)] </ref> sitter i en lenestol ved et bord. Bak står Regine Engstrand ([[Frøydis Armand]]).<ref name="Sceneweb" /> På bordet står en flaske [[sjampanje]] og mange bøker. Forestillingen hadde premiere [[4. oktober]] [[1972]].]]
Handlingen finner sted i enkefru Alvings borgerlige hagestue på en «landeiendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» I stykket møter vi Helene Alving og hennes sønn Osvald, akkurat hjemkommet fra Paris etter å ha forsøkt å livnære seg der som kunstmaler. Fru Alving holder på å bygge et asyl for pengene kammerherre Alving har etterlatt seg. Pastor Manders, som er på besøk for første gang siden kammerherren døde, står som byggeforetagendets høye beskytter. Han ser på det hele som en velgjerning styrt av Guds velsignende, lykkebringende og vernende hånd over prosjektet, og av hensyn til sakens omdømme taler han Helene Alving fra å forsikre bygningen. Fru Alving minner Manders på den gangen hun forsøkte å forlate ektemaken, og han overtalte henne til å vende tilbake. Nå avslører hun for ham at hennes samliv med Alving kun har vært en fasade, hvor hans umettelige omgang med kvinner og [[alkohol]] gjorde hverdagen uutholdelig. Derfor var det også at hun sendte Osvald fra seg, så han ikke skulle oppdage sin fars laster, hans løslevnet og slappe natur. Hun bygger også [[barnehjem|barneasylet]] «Kammerherre Alvings minne» for å forhindre at Osvald arver noe som helst fra sin far, heller ikke pengene. Hun ønsker at han skal arve absolutt alt etter seg selv. Det viser seg imidlertid at Osvald har klare erindringer om sin far, og at han ikke er kommet hjem på midlertidig besøk, men for å dø av en livstruende sykdom, som arter seg ved anfall av [[bevisstløshet]] og tiltakende sløvsinn. Den alminnelige oppfattelse i samtiden var at han hadde pådratt seg en syfilitisk sykdom.

Da asylet brenner ned dagen før den høytidelige åpningen, legger snekker Engstrand, Regines stefar, skylden på pastor Manders for uforsiktig omgang med lysene under [[andakt]]en for bygningsarbeiderne. Snekkeren lover derimot å ta skylden for brannen hvis Manders gir ham penger til å bygge et sjømannshjem (egentlig et [[bordell]] for sjømenn) i byen, noe pastoren går med på. Engstrand ønsker å få med seg stedatteren Regine til å hjelpe til på bordellet, men dette nekter hun. Regine har lagt planer om å returnere til Paris sammen med Osvald. Fru Alving forteller så Regine at kammerherren er hennes egentlige far, og at hun og Osvald er for halvsøsken å regne. Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate posten som hushjelp. Dermed ødelegges også Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med [[morfin]]. Osvald ber nå sin mor om å overta esken med morfin-tabletter og gjøre ende på hans lidelser når han trer inn i tredje stadium av syfilis og ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Fremskyndet av brannen får Osvald et nytt anfall og roper: «Mor, gi' mig solen.» Hun blir forvirret og handlingslammet og svarer: «Nei; nei; nei! – Jo! – Nei; nei!» Dramaet ender uavklart.