Redigerer Gammeltestamentlige apokryfer (avsnitt)

== Ulike versjoner av kanon ==
Kristendommen arvet idéen om en kanon av hellige tekster fra jødedommen. Skrifter som ikke inngår i noen kanon, omtales dermed som ''apokryfe'' eller «utenforstående». I [[Talmud]] snakkes det om skrifter som «gjør hendene urene».<ref name="DR" />

[[Den hebraiske Bibelen]] representerer en minimumsversjon av kanon som det er enighet om. Gjennom [[Septuaginta]] presenteres et større utvalg, og denne differansen utgjør «en egen avgrenset tekstsamling i oldtiden og ble tatt med i kristenhetens bibler».<ref name="DR" /> Nyansen mellom de to utgavene av kanon ble drøftet i [[oldkirken]]; både av [[Origenes]] og [[Hieronymus]], som begge brukte begrepet ''apokryfer''. Hieronymus regnet den hebraiske bibelen som den mest troverdige, mens [[Augustin]] mente at Septuaginta i sin helhet burde anses som en guddommelig åpenbaring.<ref name="DR" /> Heller ikke Septuaginta er klar på hvilke bøker som er med. De tre viktige manuskriptene av Septuaginta man har fra de første århundrene, [[Codex Sinaiticus]] (fjerde århundre), [[Codex Vaticanus Graece 1209|Codex Vaticanus]] (fjerde århundre) og [[Codex Alexandrinus]] (femte århundre), inneholder alle «apokryfe» bøker, men de inneholder ikke de samme bøkene.<ref>deSilva, side 19</ref>

Den jødiske historikeren [[Josefus]] taler om 22 bøker.<ref>Josefus skrev i ''Mot Apion'' I, 8: «Vi har ikke 10 000 bøker blant oss, som er uenig med og motsier hverandre, men kun tjueto bøker som inneholder nedtegnelser all tid, og er rettelig antatt å være hellige.» Disse 22 bøkene utgjør den bibelske kanon i Den hebraiske Bibelen.</ref> Denne kanontenkningen finnes også hos biskopen [[Athanasius av Alexandria]]. På Athanasius' liste av 22 bøker i Det gamle testamente finnes imidlertid Baruks bok og Jeremias brev. Athanasius navngir samtidig fem av de deuterokanoniske bøker og to nytestamentlige apokryfer (''[[Didaké]]'' og ''[[Hermas' hyrde]]'') som han mente at ikke var en del av den bibelske kanon, men som ble anbefalt «av Fedrene» som oppbyggelig lesning for nyomvendte.<ref>Athanasius av Alexandria, [http://www.ccel.org/ccel/schaff/npnf204.xxv.iii.iii.xxv.html Excerpt from Letter 39]</ref> Bibelen i den tidlige kirke inkluderte alltid, med varierende grad av anerkjennelse, bøker som i dag kalles for deuterokanoniske.<ref>Kelly, J.N.D. (1978): ''Early Christian Doctrines'', HarperOne, s. 53</ref> 

Ved [[reformasjonen]] avviste [[Martin Luther]] at bøkene hører med til [[Bibelens kanon]]. Med henvisning til at den jødiske kanon ikke har dem med, ble de først hensatt til en egen del mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, og senere fjernet helt fra de fleste protestantiske utgaver. Luther skal ha sagt at «Apokryfer, det er bøker som ikke kan anses likestilt med Den hellige skrift, men som likevel er nyttige og gode å lese.» [[Jean Calvin]] var derimot kritisk til dem, og i ''[[Westminster Confession]]'' slår man fast at bøkene ikke er guddommelig inspirert, ikke er med i kanonen og dermed ikke har noen autoritet i kirken eller skal bli brukt på noen annen måte enn andre menneskelige skrifter.<ref>deSilva, side 38</ref>

Tekstenes kanoniske status innenfor Den katolske kirke ble bekreftet av [[Konsilet i Trient]] i 1546, og begrepet «deuterokanonisk» ble introdusert i [[1566]] av teologen [[Sixtus av Siena]] (1520–69) for å beskrive de bibelske tekstene i Det gamle testamente som ble betraktet som [[Bibelens kanon|kanoniske]] av [[den katolske kirke]].<ref>[http://www.bible-history.com/isbe/C/CANON+OF+THE+OLD+TESTAMENT%2C+II/ Canon of the Old Testament, II], ''International Standard Bible Encyclopedia'', 1915</ref><ref name="cathenOT"> [http://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Canon_of_the_Old_Testament «Canon of the Old Testament»]. ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company. 1913.</ref> Begrepet «deuterokanonisk» viser til at denne ''andre fase av kanon'', skulle være et supplement til de «protokanoniske» bøker, den ''første fase av kanon''. På [[Konsilet i Trient]] vedtok man samtidig også at [[Manasses bønn]], [[Tredje Esra]] og [[Fjerde Esra]] skulle utgå fra den katolske kanon.

[[Den anglikanske kirke]] regner Tredje og fjerde Esra som en del av sin kanon. I [[Den ortodokse kirke]] omtales bøkene som deuterokanoniske, eller som ''anagignoskomena'', det vil si «lesbare».<ref>Vassiliadis, Petros: [http://users.auth.gr/~pv/inspiration.htm ''Inspiration, canon and authority of scripture: An orthodox hermeneutical perspective'']</ref> I en russisk-ortodoks katekisme som ble vedtatt i 1839, ble bøkene utelatt fra Bibelens kanon. I en uttalelse fra 1972 regnes følgende tekster som ''anagignoskomena'': Judit, Tredje Esra, 1–3 Makk, Tobit, Sirak, Visdommen, Jeremias brev og Baruk. Noen bibelutgaver tar i tillegg med Manasses bønn, Salme 151, [[Fjerde Esra]] og [[Fjerde Makkabeerbok]]. Noen andre ortodokse kirker, slik som [[Den etiopisk-ortodokse kirke]], regner også andre bøker inn i sin kanon.