Redigerer Gammelenglendere (avsnitt)

== Fordrivelse og nederlag ==
I [[1641]] tok mange gammelenglendere et avgjørende brudd med deres fortid som lojale undersåtter av den engelske monark ved å gå med i [[den irske oppstanden i 1641]]. Mange faktorer påvirket beslutningen, blant dem frykt for opprørerne og frykt for represalier fra myndighetene mot ''alle'' katolikker uten skille mellom skyldige og uskyldige. Til tross for deres opprettelse av en irsk regjering i [[det irske forbund]], eller det konfødererte Irland, var gammelengelsk identitet fortsatt en betydelige andel innenfor det irske, katolske samfunnet. I løpet av [[den irske forbundskrigen]] (1641–53) ble gammelenglendere ofte anklaget av de gælisk-irske om å være altfor ettergivende og klar til å signere en avtale med Karl I av England på bekostning med de irske landeierne og den katolske religion. Den påfølgende irske erobringen av [[Oliver Cromwell]] (1649–53) førte til det endelige nederlaget for den katolske saken og en bortimot fullstendig utrenskning og fordrivelse av den gammelengelske adelen. Mens denne saken ble kortvarig fornyet før [[den vilhelminske irlandskrigen]] (1689–91) hadde de anglikanske etterkommerne av nyenglenderne blitt den nye, dominerende klasse i landet, sammen med gammelengelske familier (og en del av gælisk-irsk opprinnelse som [[William Conolly]]) som valgte å føye seg med de nye realiteter ved å bekrefte [[Statskirke|den etablerte kirke]].

Ved å endre religion, eller heller underkaste seg statskirken, var alltid et valg for enhver undersått av kongen av Irland i form av kongen av England. Mange gammelenglendere som [[Edmund Burke]] som var nykonverterte anglikanere som likevel behold en viss sympati og forståelse for den vanskelige posisjon som katolikker hadde, noe Bruke viste i hans karriere som parlamentsmedlem. Andre i lavadelen som vicomte Dillon og lord Dunsany tilhørte gammelengelske familier som opprinnelig hadde gjennomgått en religiøs konvertering fra Roma til Canterbury for å beholde sine titler og jordeiendommer. En del medlemmer av de gammelengelske hadde således fått medlemskap i den irske herredømmet selv de forble tilhengere av irsk uavhengighet. Mens de gammelengelske FitzGerald-familiene, hertuger av [[Leinster]], holdt statsministertittelen i det irske overhuset, selv da det ble avskaffet i 1800, var en avlegger av den samme adelige  familien, den irske republikaneren lord [[Edward Fitzgerald]], var en bror av den andre hertug.