Redigerer Gallienus (avsnitt)

=== Tidlig styre og opprøret til Ingenuus ===
Gallienus tilbrakte det meste av sin tid i provinsene i området langs Rhinen ([[Germania Inferior]], [[Germania Superior]], [[Raetia]], og [[Noricum]]), skjønt det er bortimot sikkert at han besøkte området ved [[Donau]] og [[Illyricum]] i løpet av 253 til 258. I henhold til [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] og [[Aurelius Victor]], var han særlig energisk og suksessfull i å forhindre angrep på de germanske provinsene og [[Gallia]], til tross for svekkelsene som forsaket av Valerianus' marsj i Italia mot [[Aemilianus]] i 253.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 33</ref> I henhold til [[Numismatikk|numismatisk kunnskap]] synes det som om han vant flere seirer der,<ref>Andreas Alfoldi nevner fem i ''The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions, Numismatic Chronicle'', 1959, opptrykk New York, Attic Books, 1977, ISBN 0-915018-28-4.</ref> og en seier i romerske [[Dakia]] som kanskje også kan bli datert til denne perioden. Selv den fiendtlige latinske tradisjonen har tilskrevet suksess til ham ved denne tiden.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 56–58</ref>

I 255 eller 257 ble Gallienus gjort til konsul igjen, noe som antyder at han kortvarig besøkte Roma ved disse anledningene, skjønt ingen nedtegnelser er bevart om det.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 56</ref> I løpet av hans opphold ved Donau, kanskje i tiden 255 eller 256, utropte han sin eldre sønn [[Valerianus II]] til ''Cæsar'' og således offisielt gjorde ham til sin arving. Gutten ble antagelig med på Gallienus krigstokt ved denne tiden og da Gallienus bevegde seg vest for provinsene ved Rhinen i 257, ble han igjen ved Donau som en personifisering av den keiserlige autoritet.<ref>Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 21–22.</ref>

En gang mellom 258 og 260, den nøyaktige datoen er uklar, mens Valerianus var distrahert med den pågående østlige invasjonen av områdene til [[Sjahpur I av Persia]], og Gallienus var opptatt med sine problemer i vest, grep Ingenuus sjansen og utropte seg selv til keiser. Han var antagelig guvernør av en eller flere av provinsene i [[Pannonia]].<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 57; Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 22, mener at han også hadde ansvar for Moesia.</ref> Valerianus II hadde antagelig dødd ved Donau, mest sannsynlig i 258.<ref>Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 22.</ref> Ingenuus kan ha vært ansvarlig for den ulykken. Alternativt var nederlaget til Valerianus II og at han ble tatt til fange i slaget ved Edessa vært hva som utløste de påfølgende opprørene til Ingenuus, [[Regalianus]], og [[Postumus]].<ref>For en meget gjennomgående presentasjon av ulike vurderinger, se Bray (1997): ''Gallienus'', s. 72-73; også, Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 230, note 34</ref> I uansett tilfelle reagerte Gallienus så raskt han bare kunne. Han etterlot sin sønn Saloninus som ''Cæsar'' (arveprins) ved byen som i dag er [[Köln]], under oppsyn av Albanus (eller Silvanus) og det militære lederskapet under [[Postumus]]. Deretter hastet han av sted til [[Balkan]], og tok med seg sitt nye [[kavaleri]]korps (''comitatus'') under ledelse av [[Aureolus]]<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 74–75</ref> og beseiret Ingenuus ved [[Osijek|Mursa]] (i dagens Kroatia)<ref>Aurelius Victor, 33,2; Orosius: ''Historiæ adversus Paganos'', 7.10; Eutropius 9.8</ref> eller Sirmium.<ref>Zonaras, 12.24</ref> Seieren må hovedsakelig tilskrives bruken av kavaleriet og dens dyktige hærfører. Ingenuus ble drept av sine egne soldater eller begikk selvmord ved drukne seg etter at hans hovedstad Sirmium falt.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 76; Fitz, Jeno (1966): ''Ingenuus et Régalien'', Coll Lat. 81, s. 44.</ref>