Redigerer Galeas (avsnitt)

== Den norske galeasen ==
Den norske betegnelsen på en galeas på 1800-tallet dreier seg først og fremst om riggingen med to master uansett skroget på det aktuelle fartøyet, som opprinnelig har sine aner i den lokale fartøytypen jakten.

De første illustrasjoner av tidlige galeaser viser stengerigg på begge master og tre råseil på formasten, disse var like mye skværrigget som sneiseilere, og var mest brukt i utenriksfart. Fram til 1860-70 årene var det få tomastere på kysten, opplysninger fra Biørns Register over alle seilfartøyer i Norge viser bare femti galeaser ut av over tusen fartøyer. De fleste var relative store fartøyer fra 15-20 opp til 40-50 [[kommerselest]]er mens de fleste var på mellom 9 og 30 kommerselester. Fra midten av 1800-tallet ble det behov for større lastekapasitet og større fartøyer i den norske kystfarten, og jaktene var blitt så store at de etter hvert var blitt uhåndterlige med sin rigging.

En løsning på dette var å dele opp seilarealet på jakten, men det ville bety større mannskap. Riggingen fra galeasen løste dette problemet i det korte løpet ved at man kunne ha et lite mannskap på «jaktegaleasen» i forhold til seilarealet. En jaktegaleas hadde stort seilareal på mesanmasten som bare var opptil 90 prosent av høyden på stormasten, og storseilet var rigget nøyaktig som på jakten med [[Breifokk|breifokk og skværseil]]. Foran stormasten er en lang spire kalt snaumast montert som en slags løpegang for breifokkens og skværseilets rær. 4 stagseil, stagfokk, 2 klyvere og jager var brukt i tillegg til seilene på mastene. Mange eldre jakter ble ombygd til galeaser ved å flytte stormasten noen fot forover og redusere storseilet. De største jaktene kunne være opptil 80 fot lange, og de fleste galeaser var knapt mer enn 90 fot lange over dekk.

Slupper, skøyter og kuttere gjennomgikk den samme prosessen som jakten, men til forskjell fra jaktegaleasen fikk disse en relativt lav mesanrigg med mesanmasten ganske langt akter helt ut til forkanten av [[ruff]]en. Denne masten kalles «[[papegøyemast]]», og disse fartøyene som regel var sjeldent beskrevet som galeaser.

Galeaser som også hadde blitt betegnet som «sluppegaleaser», ble brukt på lengre reiser til andre land, mange fraktet saltet sild til havner ved Østersjøen, og noen gikk i Nordsjøfarten til Danmark, England og Nederland, også Frankrike. Der ble disse galeasene betegnet med navnet '''Galéasse norvegiénne'''. Den typiske norske galeasen, som i nyere tid fikk hjelpemotorer, hadde en besetning på 4 til 7 mann, en lengde på mellom 15 og 27 meter, bredde på 6 meter, dypgang på 4 meter.

Disse var bygd i klink, halvkravell og deretter kravell utover det nittende århundret.