Redigerer Fylking (avsnitt)

==Fylkingen forsvinner==
De siste beskrivelsene av fylkinger i [[Norge]], var i [[slaget om Bergen 1393]] i Vågsbunnen. Der hadde sjørøvere, også kjent som vitaljebrødre eller vitalinerbrødre, et regulært slag, hvor tyskerne, tross store tap, vant. I løpet av 1400- og 1500-tallet ser det ut til at fylking som slagorden ikke lenger ble brukt i Norge. 

I [[Danmark]] førte den økende sosiale forskjellen mellom de øverste stendene og allmuen til at adelen fikk større innflytelse på militærvesenet. Det førte til at man i krigføringen la større vekt på kavaleri i samarbeid med leiesoldater. 

[[Sverige]] på sin side, satset mer på å bruke terrenget og såkalte ''bråtar'', det vil si blokkering av fremkomstveiene med nedfallsskog og tømmer. Svenskene angrep så fienden i flanken ved sperren, gjerne med piler skutt med [[armbrøst]] av skarpskytterne vant med [[jakt]]. 

I løpet av 1400-tallet, ettersom [[rustning]]er og [[harnisk]]er ble bedre, og dyktigere leiesoldater fra [[Sentral-Europa]] ble leid inn  av danskene og tyskerne, ble de eldre militærtaktikkene lite egnet. Bønder og småborgere i utkanten av Europa, som for eksempel Skandinavia, hadde ikke råd til harnisk og våpen mot de mer krigsvante leiesoldatene. 

Men fylking som taktikk var ikke helt avgått med døden. I [[Sverige]] ble fylkingen brukt fram til etter [[1523]], da moderne taktikk ble innført ved at [[Gustav Vasa]] hyrte inn leiesoldater. De brakte med seg en ny krigføring som ble tatt imot med stor iver av de svenske makthaverne. 

Fylkingen til de svenske væpnede bondesoldatene var langstrakt og smal, med spydmenn fremst og armbrøstskyttere bak. Rekkefølgen ble byttet om, før et angrep eller under retrett. Den svenske fylkingen hadde vist seg suverent overlegen mot landsknekter i [[slaget ved Rotebro]] i 1497 og [[slaget ved Brännkyrka]] i formasjon mot formasjon.