Redigerer Fritz Wiedemann (avsnitt)

=== Mellomkrigstiden ===
Etter krigsslutt tok Wiedemann avskjed fra arméen og ble jordbruker på den bayerske landsbygden. Ved en gjenforening for krigsveteraner i 1922 møtte Wiedemann Hitler og han spurte da om Wiedemann ville hjelpe til med å bygge opp og organisere [[Sturmabteilung]] (S.A.) - men Wiedemann takket nei.<ref>{{Harvnb|Weber|2011|p=317}}</ref>

Etter at Hitler i januar 1933 var blitt Tysklands rikskansler, innbød han Wiedemann til rikskanselliet og tilbød ham ansettelse ved [[Rudolf Hess]]' kanselli. Wiedemann tok imidlertid sikte på å arbeite direkte for Hitler, og etter en kort tid som Hess' medarbeider ble han medlem av [[NSDAP]] og en av Hitlers personlige adjutanter.<ref>{{Harvnb|Weber|2011|p=355}}</ref> Som adjutant fulgte Wiedemann med Hitler på statsbesøk, og anordnet møtet med forskjellige politikere. 

I juli 1938 ble Wiedemann sendt til et møte med den britiske utenriksminister [[E. F. L. Wood, 1. earl av Halifax|lord Halifax]] i London. Han underrettet Halifax om at Hitler hadde som intensjon å med våpenmakt å okkupere [[Sudetenland]]. Under utenlandsoppdragene utviklet Wiedemann etterhvert en viss distanse og skepsis til Hitler. Det ble imidlertid senere kjent at Wiedemann anså at Hitler burde inngå kompromiss i det tsjekkoslovakiske spørsmål; Hitler avskjediget da Wiedemann gå grunn av hans «peessimisme», og utnevnte ham i stedet til tysk [[generalkonsul]] i [[San Francisco]].<ref>{{Harvnb|Weber|2011|p=389}}</ref>

Wiedemann har i ettertid også blitt en av vitnene til Hitlers ønske om å manipulere kirkesamfunnene i Tyskland. Han forteller at Hitler tidlig i sin herskertid lekte med tanke å la de to bekjennelser (katolsk, protestantisk) sammensmeltes og grunnlegge en ny tysk nasjonalkirke.<ref>«die beiden Bekentnisse miteinander zu verschmeltzen und eine neue deutsche Nationalkirche zu gründen». Fritz Wiedemann: ''Der Mann, der Feldherr werden wollte. Erlebnisse und Erfahrungen des Vorgesetzten Hitlers im 1. Weltkrieg und seines spätern Persönlichen Adjutanten'', Franz Irsfeld, Berndt Wittschier, Köln 1964, s. 88</ref>