Redigerer Frille (avsnitt)

==Friller i kristen tid==
Mot slutten av 1100-tallet bestemte [[biskop]] [[Øystein Erlendsson]] at friller ikke fikk motta [[sakrament]]er hvis de ikke lovet å gifte seg, men i [[1280]] kom det motsvar fra [[Eirik Magnusson]]s formynderstyre der det het: «''Det er forbudt at en mann blir tvunget til den [[ed]] at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og [[bot]].''» Ugifte stormenn holdt seg fortsatt med friller, men ønsket ikke å etterkomme kirkens påbud om å gifte seg med dem.<ref>Arnvid Nedkvitne: ''Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år'' (s. 120), forlaget Spartacus, 2011, ISBN 978-82-304-0070-8</ref> Utover 1300-tallet kom biskopene med flere påbud om at folk som levde i frilleforhold, skulle gifte seg, men den eneste norske kvinnen man kjenner til som har bøtet for å ha levd i frilleforhold, er Groa Munansdatter som i [[1317]] tilbød seg å bøte for 23 års ulovlig samliv med Simon på Tangen.

Selv om kristenretten fordømte ekteskapsbrudd, var frillehold vanlig og akseptert. Først i [[1237]] ble ekteskap for prester forbudt i en [[pavebulle]]. Fra ''Laurentius' saga'' (rundt 1300) vet vi at den islandske [[biskop]] Laurentius Kalvsson (1267-1331, biskop av [[Hólar]] fra 1322) var blitt undervist i [[kirkerett]] av den lærde Jon [[Flandern|Flamlending]] som hadde en frille som var rent utrolig stygg. Da Laurentius spurte hvorfor han holdt seg med en så stygg kvinne, svarte Jon: «Jeg er hissig og ville ikke tolerert at noen lokket min tjenestekvinne fra meg.» Den fromme Laurentius hadde selv en frille han fikk en sønn med som siden ble prest. Ordningen må ha vært utbredt, ut fra mengden av dispensasjonsbrev fra paven til uektefødte som ble presteviet likevel.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 221), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

Huseiere hadde [[enerett]] på å brygge og tappe [[øl]], men kunne leie ut retten til en ølkone. Det ble likevel presisert at det måte være en «dannekone» (en kvinne med godt omdømme), for «ingen friller eller løse kvinner får tappe øl». En retterbot<ref>Sandvik, Gudmund: «retterbot» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 10. februar 2022 fra [https://snl.no/retterbot]</ref> innskjerpet at friller ikke fikk selge annet gods enn sitt eget. Dette var med tanke på [[Hansaforbundet|hanseatene]] på [[Bryggen i Bergen]] som ikke hadde lov til å drive detaljhandel, men kunne tenkes å bruke sine friller som [[stråmann|mellomledd]].<ref>Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 205-08)</ref>

En [[statutt]] fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «''frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er [[bann]]et og forbannet av [[Gud]] selv og den hellige kirke''». Kirken hadde alltid forlangt at [[munk]]er og [[nonne]]r skulle leve i [[sølibat]], og fra 1237 gjaldt kravet også [[sokneprest]]er i Norge.<ref>Arnvid Nedkvitne: ''Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år'' (s. 117)</ref>

I en forordning fra [[1305]] innskjerpet [[Håkon V]] at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære «''slikt kledebon som [[Gud]] unner dem''». Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske [[skilling]] pr [[alen]], og [[silke]], [[gull]] og [[sølv]] fikk de ikke gå med. Men siden 2 1/2 engelske skilling tilsvarte to tredjedeler av prisen for en [[ku]], har de likevel kunnet kle seg pent, selv etter [[middelalder]]ens målestokk, da folk kunne investere formuer i et presentabelt antrekk.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 124-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>