Redigerer Friedrich Werner von der Schulenburg (avsnitt)

=== Karriere ===
[[File:Friedrich Werner von der Schulenburg Eingang von Persepolis.jpg|thumb|Inskripsjon ved inngangen til [[Persepolis]]]]
[[File:Bundesarchiv Bild 183-S52480, Dtsch.-Sowjet. Grenz- u. Freundschaftsvertrag (cropped).jpg|thumb|Ved undertegnelsen av  [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]; hans er hodet i bakgrunnen som nr to fra venstre]]
I 1901 begynte han i den tyske utenrikstjeneste. Han var visekonsul i [[Barcelona]] i 1903, så konsul i [[Lviv|Lwow]], [[Praha]], [[Warszawa]], og så i [[Tbilisi|Tiflis]] i [[Georgia]] fra 1911.

==== Første verdenskrig ====
Etter utbruddet av [[første verdenskrig]] tjenestegjorde Schulenburg fra 1914 i den tyske hær. Etter [[Slaget ved Marne|Marneslaget]] ble han i oktober 1914 forfremmet til [[Hauptmann (offiser)|''Hauptmann'']] for reserven for ''1. Garde-Feldartillerie-Regiment''. I 1915 ble han overført som tysk forbindelsesoffiser til den osmanske hær. Han overtok der oppbyggingen av  [[den georgiske legion]], en enhet med georgiske frivillige i kamp mot [[Russland]] på den armenske front. Han mottok [[Jernkorset]] og høye tyrkiske utmerkelser for sin innsats.

Så trådte han atter inn i diplomatiets tjeneste, og overtok den 6. august 1915 konsulatet i [[Erzurum|Erzerum]].<ref>[[Johannes Lepsius]]: ''Deutschland und Armenien. Sammlung diplomatischer Aktenstücke 1914–1918''. Potsdam 1919. s. 505.</ref> Han kom til byen etter at første fase av [[folkemordet på armenerne]] var over, og hadde dermed sannsynligvis ikke opplevd førstehånds hvordan nesten samtilge voksne armenere var blitt tvangsdeportert derfra eller drept der. Men dette fremgikk av de rapporter hans forgjenger i embedet hadde gitt ham. Ikke desto mindre fornektet eller bagatelliserte Schulenburg, som nøy høy anseelse hos flere tyrkiske embedsfolk, massakren. Ved sin opptreden la han for dagen en sterkt anti-armensk innstilling. I det følgende han seg lite eller intet for Erzerums gjenværende armenere og overlot dem snarere til seg selv.<ref>Sigurd Sverre Stangeland: Die Rolle Deutschlands im Völkermord an den Armeniern 1915–1916. Trondheim 2013. S. 180–181.</ref>

Etter at Erzerum var blitt erobret av russerne, kom han i 1917 til konsulatet i [[Beirut]], og så til [[Damaskus]]. Russland brøt sammen og trakk seg ut av krigen sent i 1917. Schulenburg ble så ambassadør til den nyopprettede demokratiske republikk [[Georgia]] i Tiflis.

Etter det tyske rikes sammenbrudd ble han tatt til fange av britene og internert på øya [[Prinkipo]] i [[Marmarahavet]], sammen med sin landsmann general [[Friedrich Freiherr Kreß von Kressenstein]].<ref>General von Kressensteins erindringer: [http://davidpaitschadse.blogspot.com/2010/08/meine-mission-im-kaukasus-general-der.html ''Meine Mission im Kaukasus.'']</ref> Han kunne vendte tilbake til Tyskland i 1919.

==== Mellomkrigstiden ====
Han fortsatte da i den tyske utenrikstjeneste og ble tysk konsul i [[Beirut]]. Schulenburg ble så tysk ambassadør til [[Persia]] fra 1922 til 1931, og et besøk til oldtidsmonumentene i [[Persepolis]] resulterte i at hans navn ble inngravert på [[Alle nasjoners-porten]]. Fra 1931 til 1934 var han Tysklands ambassadør til [[Romania]].

Von der Schulenburg ble i 1934 utnevnt til Tysklands [[ambassadør]] i Sovjetunionen og arbeidet for en allianse mellom de to land, noe som ble virkelighet i og med [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] i 1939.

==== Annen verdenskrig ====
Under [[andre verdenskrig]] ble Schulenburg holdt i uvitenhet om Tysklands planlagte invasjon av Sovjetunionen. Han fikk først sikker kunnskap om invasjonen noen få timer da den ble innledet, da utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] telegraferte ham et budskap han skulle fremlese for den sovjetiske utenriksminister [[Vjatsjeslav Molotov]] for å rettverdiggjøre angrepet. Han hadde imidlertid fått sine mistanker om hva den egne regjering planla om våren 1941. Inntil det siste forsøkte han å så betenkeligheter med å rapportere hjem om landets store militære styrke og hvor store og tildels utenfor rekkevidde dets industrielle reserver var.

Etter [[Operasjon Barbarossa|det tyske angrep på Sovjetunionen]] i 1941 <ref>[[Der Spiegel]]: ''An der deutschen Grenze sprungbereit'', 1965, nr 26</ref> ble han internert i noen uker i [[Moskva]], men så utvekslet ved den tyrkiske grense.

Deretter ble han sjef for Russlands-komiteen innen [[Auswärtiges Amt]], noe som var en tilsidesettelse. Dette var en oppgave som var uten egentlig politisk betydning ettersom det ikke var noe diplomatisk samkvem med Sovjetunionen.

==== Motstand mot Hitler ====
Senere, sommeren 1943, kom han i kontakt med kretsen rundt [[Carl Friedrich Goerdeler]] og motstanden mot [[Adolf Hitler]].  De to drøftet muligheten for en separatfred med Sovjetunionen. Senere drøftet Schulenburg med [[Henning von Tresckow]] hvordan han eventuelt kunne sluses gjennom frontlinjene i øst for å forhandle med [[Stalin]] om en separatfred.

Forut for [[20. juli-attentatet]] i 1944 var det i kuppmakernes planlegging om tiden etter Hitler flere ganger opp tanken at von der Schulenburg skulle overta posten som tysk utenriksminister. Attentatet mot Hitler slo feil og kuppet ble kvalt i fødselen; von der Schulenburg ble arrestert og stilt for retten for [[Volksgerichtshof|Folkedomstolen]]. Han ble dømt til døden for [[høyforræderi]] og ble henrettet ved hengning.