Redigerer Fred. Olsen (1857–1933) (avsnitt)

== Akers Mekaniske Verksted og Olsenania ==
[[File:Akers Mekaniske Verksted A-70091 Ua 0005 044.jpg|thumb|Fred. Olsen overtok kontrollen over [[Akers mekaniske verksted]] i løpet av første verdenskrig. Selskapet skulle forbli i familiens eie frem til 1985.]]
I 1914 kastet Fred. Olsen sine øyne på det tradisjonsrike skipsverftet [[Akers mekaniske verksted]], og i løpet av de neste par årene kjøpte han stadig opp aksjer. I februar 1917 hadde han fått kontroll over selskapet. Prisen var ikke spesielt høy: Under to millioner kroner. Dette var omtrent det samme som det kostet å bygge en ny dampbåt til Nordsjøfart, noe som de fleste andre andre investorer ville ha foretrukket på denne tiden. Men ved oppkjøpet sørget Olsen for å bli eier av store mengder fast eiendom i Kristiania Vest, og det å eie et [[mekanisk verksted]] som kunne brukes til reparasjoner og nybygg passet bra sammen med Olsens redervirksomhet. Olsens planlagte overgang til dieselmotorskip passet også bra med tanke på et Aker-oppkjøp, siden verftet kunne bygge slike på lisens fra danske [[Burmeister & Wain]].<ref name="Solstad-186-188" />

Etter å ha tatt kontroll over Aker la Fred. Olsen storstilte planer for utvidelse av virksomheten. Han foreslo for styret at de skulle kjøpe to eiendommer av ham ved [[Son]], like sør for hjemplassen hans Hvitsten. Her skulle man bygge verdens mest moderne skipsverft, med en kapasitet til å bygge skip i 10- 15&nbsp;000-tonnsklassen. Dette ville være en dobling av maks-størrelsen sammenlignet med hva andre norske verft kunne tilby. Ved siden av det nye verftet planla Olsen en helt ny småby for arbeiderne, kjent som ''Olsenania''. Her skulle det være plass til 4-6000 innbyggere, og det skulle komme kirke, gamlehjem og sykehus, brann og politi, post og telegraf, rådhus, og alt annet en moderne by trengte.<ref name="Hauge-47" /> Olsen hentet Burmeister & Wains direktør [[Jens Ludvig Aamundsen]] til Aker for å lede Olsenania-prosjektet. Etter et par måneder innså Aamundsen at det ikke ville være økonomisk lønnsomt å anlegge et så stort verft, siden det ikke ville være lett å konkurrere med svenske verft med deres gode tilgang på [[jern]]. Uten det nye verftet var det heller ingen grunn til å anlegge noen ny by, og skuffet måtte Fred. Olsen gi slipp på drømmen om Olsenania.<ref name="Solstad-195-199" />

Norsk industri var på denne tiden plaget av arbeidskonflikter, og den nylige [[Den russiske revolusjon|revolusjonen i Russland]] hadde vist bedriftseierne at konflikter med den revolusjonære arbeiderklassen kunne slå meget galt ut dersom man ikke kom frem til løsninger arbeiderne kunne leve med. I 1918 forhandlet Aker-ledelsen med arbeiderne om såkalte [[Dyrtidsaksjonen 1917|dyrtidstillegg]] på grunn av økende priser, men uten å komme til enighet. Fred. Olsen grep da personlig inn for å løse konflikten, ved å gi alle arbeidere et 12 prosents [[gratiale]] og poteter til utdeling. Også året etter grep Olsen inn etter at arbeiderne hadde tatt seg fri for å demonstrere til fordel for [[De røde (Finland)|de røde]] i [[Den finske borgerkrigen]], da direktør Aamundsen svarte med økonomiske represalier mot arbeiderne. Olsen donerte hele fjorårets aksjeutbytte – 89&nbsp;100 kroner – som kompensasjon til arbeiderne. Dette ble mottatt så bra i arbeidermiljøene at de samlet inn penger for å kjøpe en sølvkrans til gravstedet til Olsens hustru Maren Sofie, som døde på tampen av 1919. Det at revolusjonære arbeidere og en av Norges rikeste menn støttet hverandre på denne måten var egentlig helt uhørt i det harde politiske klimaet på denne tiden, men det førte i alle fall til at Aker unngikk videre konflikter i en tid hvor resten av Norge var preget av uforsonlig klassekamp.<ref name="Solstad-213-219" /><ref name="Hauge-53" />