Redigerer Franz von Papen (avsnitt)

== Visekansler og marginalisering ==
{{Utdypende|Machtergreifung}}
[[File:Bundesarchiv Bild 183-H28422, Reichskabinett Adolf Hitler.jpg|thumb|[[Adolf Hitler]]s første regjering, 30. januar 1933. Sittende fra venstre [[Göring]], Hitler og Papen. Stående fra venstre: [[Franz Seldte]], [[Günther Gereke]] (arbeidsminister), [[Lutz Schwerin von Krosigk]], [[Wilhelm Frick]], [[Werner von Blomberg]] og [[Alfred Hugenberg]]]]
For å få dannet en ny regjering arbeidet Papen med en plan som innebar å la nasjonalsosialistene komme inn i en konservativ-dominert regjering, men deretter marginalisere dem.<ref name="Elster" />{{bedre kilde}} Sammen med [[Oskar von Hindenburg]] (presidentens sønn) og [[Otto Meissner]] la Papen press på president Hindenburg (da 86 år gammel og begynnende senil) om å utnevne Hitler til Kansler. Meissner, Oskar von Hindenburg, Hitler selv, [[Göring]], [[Wilhelm Frick]] og Papen møttes 22. januar 1933 hjemme hos Ribbentrop og den kvelden gikk unge Hindenburg med på å kjøpslå med nazistene.<ref name="Shirer" />{{rp|199}} Omkring 27.–28. januar medvirket Ribbentrop trolig til å overbevise Papen om å inngå i en hovedsakelig konservativ regjering, med Hitler som kansler og Papen som visekansler. Mandag den 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til kansler av Hindenburg.<ref name="Bloch" /> Papen forsikret den skeptiske presidenten om at han kunne klare å kontrollere Hitler, og sa at han ville «bokse inn Hitler» og at «innen to måneder vil vi ha presset Hitler så langt inn i hjørnet at han skriker». De konservative hadde åtte kabinettsposter med Papen som visekansler,<ref name="Elster" /> mot nasjonalsosialistene tre, med Hitler som regjeringssjef. Men i stedet ble det Hitler som raskt marginaliserte Papen og resten av de konservative. Hverken Papen eller hans konservative allierte våget å ta opp kampen mot [[Riksdagsbrannforordningen]] eller [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|Fullmaktsloven]].{{tr}} Samtidig som han var visekansler ledet han den prøyssiske regjeringen.<ref name="Elster" /> I juli 1933 undertegnet han på vegne av Tyskland [[Rikskonkordatet]] med [[paven]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Steffahn, Harald | utgivelsesår = 1989 | tittel = Hitler: mennesket, makten, undergangen | isbn = 8251612586 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090906159 | side = }}</ref> Konkordatet ble inngått på initiativ av Eugenio Pacelli. Pacelli var i praksis Vatikanets utenriksminister og ble pave [[Pius XII]] fra 1939.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Steinmetz, Eigil | utgivelsesår = 1965 | tittel = Nazismen marsjerer | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk kunstforlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042401059 | side = }}</ref>

Papen skjønte hvor det bar og innledet hemmelige samtaler med andre konservative krefter for å få presidenten til å avsette Hitler.{{tr}}

=== Marburg-talen ===
I en tale i [[Marburg]], kjent som [[Marburg-talen]], tydeliggjorde Papen den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, særlig når det gjaldt forholdet til religion og rasepolitikken, og kritiserte voldshandlingene og innskrenkningene i borgerlige friheter. Talen gjorde Hitler rasende, og nasjonalsosialistene undertrykket omtale av den. Papen hevdet å snakke på vegne av president Hindenburg og søkte avskjed fra regjeringen i protest. Nasjonalsosialistene slo kort etter til med «[[de lange knivers natt]]» hvor en rekke motstandere av regimet, samt intern opposisjon, ble drept. Papen ble arrestert og hans kontor ransaket, men han ble løslatt fordi nasjonalsosialistene mente han kunne være nyttig som diplomatisk trumfkort. Derimot ble hans sekretær [[Herbert von Bose]] og hans taleskriver [[Edgar Julius Jung]], som hadde vært viktige i utformingen av Marburg-talen, myrdet av nasjonalsosialistene. Papen ble gitt avskjed som visekansler [[1. juli]] [[1934]] og spilte siden ikke noen politisk rolle.

=== Diplomatiske stasjoneringer ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S00017, Franz von Papen.jpg|miniatyr|Portrett fra 1936]]

{{Sitat|Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner.|note=<ref group="note">Mark my words; this war is the worst crime and the greatest madness that Hitler and his clique have ever committed. Germany can never win this war. Nothing will be left but ruins.</ref><ref>Overy 1995, s. 23</ref>|Franz von Papen til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet}}

Papen ble i 1934 utnevnt til sendemann, fra [[1936]] ambassadør, i Østerrike. Der drev han undergraving av den østerrikske republikken med sikte på sammenslutning med Tyskland. Fra 1939 var han tysk utsending i Tyrkia stasjonert Ankara, hvor han blant annet forhandlet frem den tysk-tyrkiske vennskapsavtalen av juni 1941. Der motarbeidet han de alliertes politikk på Balkan og i Midtøsten. Han ble i Tyrkia frem til 1944 da Tyrkia brøt de diplomatiske forbindelsene med Tyskland.<ref name="Elster" /> Nasjonalsosialistene arbeidet med planer om å drepe Papen og bruke det som påskudd for å ta kontroll over Østerrike.{{tr}} Papen var ikke på bølgelengde med Ribbentrop som han mente var uansvarlig ved å bidra til å drive landet mot krig.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Moyzisch, L.C. | utgivelsesår = 1951 | tittel = Operasjon Cicero | utgivelsessted = Stavanger | forlag = Stabenfeldt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042800026 | side = }}</ref>