Redigerer Frankerriket (avsnitt)

=== Merovingenes vekst og fall, 481–687 ===
Klodios etterfølgere er uklare figurer, men hva som kan være sikkert er at [[Kilderik I]], muligens hans sønnesønn, styrte over et [[Saliske frankere|salisk]] kongerike fra [[Tournai]] (i dagens [[Belgia]]) som en romersk ''[[foederatus]]''.<ref>Heather, Peter (2006): ''The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians'', Oxford, UK: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-532541-6, s. 416</ref> Kilderik er dokumentert ved at hans grav ble avdekket i [[1653]] i Tournai med rike gravgaver, blant annet hans signring med hans navn.<ref>Wallace-Hadrill, J. M. (1982): ''The Long-Haired Kings''. Toronto: University of Toronto Press, ISBN 0-8020-6500-7, s. 162</ref> Kilderiks sønn [[Klodvig I]] arvet hans posisjon og maktområde, og begynte å ekspandere sin autoritet over andre franske stammer og utvide sitt maktområde sør og vest i Gallia. Han var også den første av [[merovingene]] som konverterte til [[kristendom]]men, ikke så mye av religiøse grunner som at det ga ham et godt forhold til den mektige galliske kirke og hans gallo-romersk undersåtter.

I sitt styre på rundt tretti år (481–511) beseiret Klodvig den romerske generalen [[Syagrius]], den siste romerske kommandanten i Gallia og avsluttet romersk herredømme utenfor [[Italia]]. Klodvig beseiret den romerske [[Enklave og eksklave|eksklaven]] [[Soissons]].<ref>MacGeorge, Penny (2002): [https://books.google.com/books?id=qJt_mPtdo7YC&pg=PA111 ''Late Roman Warlords'']. Oxford University Press, ISBN 0-19-925244-0, s. 111–113</ref> [[Ripuariske frankere]] i området rundt [[Köln]] søkt inn under hans autoritet for å få hjelp mot [[alamannerne]], som Klodvig beseiret i slaget ved Tolbiac (antagelig [[Zülpich]] i dagens Tyskland)<ref>Frassetto, Michael (2013): [https://books.google.no/books?id=6feKDfRM9sYC&pg=PA527&lpg=PA527&dq=Battle+of+Tolbiac&source=bl&ots=igGoxV-o_X&sig=2IzxCiNCMgdggZaiEcIeM-tjcpw&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiCvJqQnLPLAhWhKJoKHYOBAvs4ChDoAQgTMAA#v=onepage&q=Battle%20of%20Tolbiac&f=false ''The Early Medieval World: From the Fall of Rome to the Time of Charlemagne''], ABC-CLIO, s. 527</ref> og etablerte frankisk hegemoni over dem. Dernest beseiret han [[vestgoterne]] i [[slaget ved Vouillé]] i [[507]], erobret hele deres rike med hovedstad i [[Toulouse]], unntatt [[Septimania]] (området mot [[Middelhavet]]), og fikk anerkjennelse fra den [[Østromerriket|østromerske]] (bysantinske) keiseren [[Anastasios I]].<ref>Mathisen, Ralph W. (2012): [http://www.academia.edu/3623970/_Clovis_Anastasius_and_Political_Status_in_508_C.E._ «Clovis, Anastasius, and the Political Status 508 CE: The Frankis Aftermath of the Battle of Vouillé»] i: Mathisen, Ralph W.; Shanzer, Danuta, red.: ''The Battle of Vouillé, 507 CE: Where France Began'', Walter de Gruyter Inc., s. 88.</ref> Han underla seg alle eller de fleste av de germanske stammene langs Rhinen.

Han underla seg også de ulike romerske bosetningene, ''laeti'', spedt over Gallia, som eksempelvis saksere i Bessin (Normandie), [[Bretagne|britonere]] og [[alanere]] i [[Armorica]] og [[Loiredalen]] eller [[taifalere]] i [[Poitou]]. Ved slutten av sitt liv styrte Klodvig over hele Gallia, unntatt over den gotiske provinsen Septimania som stengte tilgangen til Middelhavet og det [[burgund]]iske kongeriket i sørøst.

Frankiske høvdinger ble opprinnelig valgt til krigsleder og «konge» ved akklamasjon ved å løfte opp den utvalgte lederen på et skjold i henhold den gamle germanske tradisjon. Når lederen døde, døde også hans rike med ham, og den enkelte germanske stammen kunne gå inn i forbund med andre stammer under en annen leder eller «konge». Med Klodvig ble det innført et arvelig monarki, men var fortsatt underlagt den gamle frankiske tradisjonen at alle sønnene var arveberettiget: riket ble delt opp og fordelt riket mellom sønnene. Selv når det var flere samtidige merovingerkonger som styrte, ble Frankerriket likevel fortsatt oppfattet — ikke ulikt det sene Romerriket — som et enkelt og sammenhengende rike styrt kollektivt av flere konger. Nye hendelser kunne førte til gjenforening under en enkelt konge igjen. Merovingerkongene styrte ved guddommelig lys og deres kongeverdighet ble symbolisert daglig ved deres lange hår.