Redigerer Frank Foley (avsnitt)

==I Norge==
I august 1939 ble Foley og hans sekretær [[Margaret Reid]] sendt til Norge hvor Foley var legasjonssekretær og samtidig agent og lokal sjef for MI6. Ved Oslo-kontoret var allerede agentene J.B. Newill og Leslie Mitchell. Foley kan ha vært tiltenkt adressat for [[Oslorapporten]], men i stedet ble den håndtert av militærattasje Boyes og sendt via admiralitetet.<ref name=":4" /><ref name=":7" /><ref name=":8">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110500050|tittel=Usynlige soldater|forfatter=Rørholt, Bjørn A.|forlag=Aschehoug|utgivelsesår=1990|isbn=8203160468|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref> 

Ifølge [[Ragnar Ulstein]] opprettholdt Foley fra Oslo kontakten med Tyskland, blant annet via agenten [[Paul Rosbaud]].<ref name=":0" /> Kjemiprofessor [[Odd Hassel]] fungerte tildels som kurer mellom Foley og Rosbaud.<ref name=":6" /> 

=== Kampen om Norge i 1940 ===
{{Utdypende artikkel|Flukten fra Oslo etter 9. april 1940|seogså=Angrepet på Norge i 1940}}
Fra Oslo sendte de blant annet meldinger om den tyske marinen på vei mot Norge. Før de forlot Oslo brente de den britiske legasjonens arkiver. Foley og Reid forlot Oslo sammen med resten av legasjonens medarbeidere, personell fra den franske og den amerikanske legasjonen flyktet også mot Hamar. 9. april 1940 forlot Foley Oslo med sin radiosender og denne ble brukt første gang 9. april på [[Høsbjør (hotell)|Høsbjør]] hotell ved Mjøsa. Høsbjør ble forlatt samme kveld, noen reiste mot [[Elverum]], mens Foley, Reid og andre fra legasjonen (blant annet presseattache Kenney) reiste mot Lillehammer av frykt for fremrykkende tyske styrker. På grunn av norsk mobilisering reiste de til [[Otta]] samme natt. 10. april fortsatte den britiske gruppen til [[Åndalsnes]] der de etablerte seg på Grand Hotell Bellevue. Fra Åndalsnes sendte de kodete meldinger via [[Vigra kringkaster|radiosenderen på Vigra]] til Storbritannia.<ref name="Reid" /> På Åndalsnes møtte han trolig [[Martin Linge]] som hadde kommet ditt umiddelbart etter invasjonen og som etterhvert fungerte som [[Liaisonoffiser|liasionoffiser]] mellom norske og britiske styrker.<ref>Haavardsholm, Espen: ''Martin Linge - min morfar.'' Oslo: Gyldendal, 1993.</ref>
[[File:Council House - Mary Stevens Park, Stourbridge - Statue of Major Frank Foley (48359838031).jpg|thumb|Statue i Stourbridge.]]
Foley og Reid returnerte 13. april til [[Øyer]] der Ruge hadde satt opp overkommandoen, ifølge [[Arnold Kramish]] var det Ruge som ba Foley returnere til Gudbrandsdalen for å bistå.<ref name=":4" /> Foley fikk sørget 13. april for at Ruge fikk kontakt med den britiske regjeringen.<ref name=":7" /> Foley opptrådte i sendemann Dormers fravær som representant for britiske myndigheter og satte general Ruge i forbindelse med London via radiosenderen på [[Vigra]] med forbindelse til [[Wick (Skottland)]]. Fra Lillehammer til Vigra gikk meldingene med fjernskriver. Radiosenderen på Vigra ble bombet 15. april og vanskeliggjorde arbeidet. Tyske fly forsøkte også å bombe telegrafstasjonen på Lillehammer. Da tyske fallskjermsoldater besatte Dombås ble telefonlinjen over Grotli og Geiranger brukt i stedet for hovedlinjen over Dombås og Lesja. 16. april fikk de igjen satt opp sin egen radiosender (som kom med en annen av legasjonens biler fra Sverige) og var ikke avhengige av norske linjer. Foleys radiosender sørget for at [[Otto Ruge]] og overkommandoen kunne kommunisere med London.<ref name="Reid" /> 

Den britisk legasjonens minister kom til omkring 16. april og overtok Foleys rolle som britisk representant.  Foley fulgte [[hærens overkommando]] nordover og ble 1. mai evakuert fra Molde av den britiske marine. Med på reisen i aprildagene var hans sekretær [[Margaret Reid]] som var ekspert på chiffersystemer og kodet meldinger som ble sendt til London.<ref name="Reid" /> Foley, Reid og de andre i hans gruppe reiste fra Norge med «Ulster Prince». Radiosenderen overlot de til det norsk militæret og havnet hos tyske styrker noen dager senere.<ref>Årflot, Odd: ''Soldat, april 1940.'' Oslo: Samplaget, 1985.</ref>

Foley beskrev den militærtekniske tilstanden i den norske hæren som ynkelig, men berømmet mannskapet.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020102007608|tittel=Helvete brøt løs|forfatter=Hastings, Max|forlag=Font forl.|utgivelsesår=2012|isbn=9788281692107|utgivelsessted=[Oslo]|side=}}</ref>

=== Utmerkelse ===
[[File:Commemorative plaque at Mary Stevens Park, Stourbridge.jpg|thumb|Minnesmerke i [[Stourbridge]].]]
I 1943 ble han tildelt [[St. Olavs Orden|Ridderkorset av St.Olav]]. Foley rekrutterte [[Oluf Reed Olsen]] som britisk agent.<ref>Ulateig, Egil (2012): Reddet 10.000 jøder. ''Vi Menn'', nr 42, 2012.</ref> Også Reid ble dekorert av norske og britiske myndigheter.<ref name=Reid/>
{{sitat|Bortsett fra generalen, tror jeg aldri jeg har sett en mann med så intens energi og slikt arbeidstempo. Like klar og konsis hvor lite han enn sover. Han sliter sine folk helt ut, men ansporer dem til det ytterste. Han er blitt grepet av en usedvanlig beundring for general Ruge og har send lovprisningstelegrammer til London om Ruge. Personlig er Foley en forholdsvis liten, litt tykkfallen herre i 50-årene, litt bulldog-ansikt og går alltid i smart blå dress. Han nærer meget store tanker om seg selv, og er litt latterlig på det området - men mener det godt og er forøvrig en kjernekar og en snill kar|[[Leif C. Rolstad]] om Foley}}