Redigerer Francesco Petrarca (avsnitt)

===Utdannelse, karriere===
Petrarca begynte som åtteåring på skolen i Carpentras i nærheten av Avignon, og etter sin fars ønske studerte han jus ved [[universitet]]ene i [[Montpellier]] og [[Bologna]], men mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon og deltok i selskapslivet rundt pavehoffet. Farens død fikk ham i økonomisk knipe, men han mottok nå de lavere vielser, kirkelige [[ordinasjon]]er som åpnet veien til prestevielsen, og gjorde at han kunne inneha kirkelige embeter uten å bindes av for mange plikter. 

Petrarca valgte seg kirkefaderen [[Augustin av Hippo|Augustin]] som forbilde og forsøkte å etterfølge hans eksempel i sin egen livsførsel. En lærd augustinermunk ga ham Augustins ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'', og han satte slik pris på boken at han alltid tok den med seg på de mange reisene sine.<ref>[https://litteratursiden.dk/forfattere/francesco-petrarca Petrarca og Augustin]</ref>

En stor omveltning i livet hans inntraff da han gikk til [[midnattsmesse]] [[langfredag]] [[6. april]] [[1327]] i kirken Sainte-Claire d'Avignon og fikk øye på «Laura». Hans senere diktsamling ''Il Canzoniere'' dreier seg hovedsakelig om henne. Lauras virkelige navn var Laure de Noves, hun var 17 år og gift med Hugues de Sade (muligvis blant [[forfedre]]ne til den beryktede [[marki de Sade]]).<ref>{{Cite web |url=http://petrarch.petersadlon.com/laura.html |title=Arkivert kopi |access-date=11. mars 2020 |archive-date=24. februar 2020 |archive-url=https://web.archive.org/web/20200224040845/http://www.petrarch.petersadlon.com/laura.html |url-status=ok }}</ref>

Inspirert av Dantes ''Nytt liv'' skildrer Petrarca Laura fra han så henne første gang ved midnattsmessen, og frem til hennes dødsdag - også 6. april - i [[svartedauden|peståret]] [[1348]]. Grepet av kjærlighet til henne hevder han seg gjenskapt, slik mennesket ble skapt av [[Gud]] på den sjette dag. Som en typisk [[trubadur]] unnlater han å nevne navnet hennes; dette skjer bare én enkelt gang, da han ser for seg «at Laura de tilbake dro fra døden, som [[Orfeus og Eurydike|Orfeus Eurydike]] ''uten'' sanger.» Ellers opptrer navnet hennes i [[ordspill]] av typen ''lauro'' (= [[laurbær]]), ''l'aura'' (= [[vind]]pust) og ''l'oro'' (= [[gull]]et).<ref>Knud Togeby: «Latin-humanisten Petrarca», ''Verdens litteraturhistorie'' bind 2 (s. 488-89)</ref> I første del av sine ''canziones'', skrevet mens Laura var i live, skildrer han sin betatthet av henne. I andre del minnes han henne i håp om at hun kan gå i forbønn for ham når det er hans tur å dø. Diktene blir hans [[terapi]]. Til sist transformeres kjærligheten han følte for henne til en åndelig kjærlighet til Gud.<ref>[[Lennart Breitholtz]]: ''Epoker og diktere'' (s. 221), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6</ref>

Omkring [[1330]] begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom [[Frankrike|Nord-Frankrike]] og [[Tyskland]]. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til [[Roma]] for første gang. Sammen med sin venn, [[dominikanerordenen|dominikanermunken]] [[Colonnafamilien|Giovanni Colonna]], vandret han utrettelig rundt på jakt etter spor av Romas fortid, verdensbyen med [[veddeløp]]ene, [[Romulus og Remus]], [[sabinerinnerovet|sabinerinnenes rov]]. Ved å sammenligne terrenget med [[antikken|antikke]] tekster, gjenskapte Petrarca Romas fortid som så lenge hadde vært overlatt til glemselen.<ref>{{Kilde www |url=http://bascom.brynmawr.edu/library/exhibits/antiquity/use3.htm |tittel=Petrarca og antikkens Roma |besøksdato=2021-08-19 |arkiv-dato=2021-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210310150421/http://bascom.brynmawr.edu/library/exhibits/antiquity/use3.htm |url-status=yes }}</ref>

[[Påske]]søndag [[1341]] ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og kronet med en [[laurbærkrans]] som ''Magnus et Historicus Poeti'' i en offentlig seremoni på [[Kapitolhøyden|Kapitol]] for sitt dikt ''Africa''. Dette forherliger [[Scipio Africanus]]' seier over [[Hannibal]] og fremholder Scipio som representant for gammelromersk pliktmoral, kombinert med kristne dyder som en slags kristnet [[Æneas]].<ref>Lennart Breitholtz: ''Epoker og diktere'' (s. 220)</ref> Også [[Paris]] hadde invitert ham for en tilsvarende æresseremoni, men Petrarca dro til Roma. Han arbeidet for å få paven tilbake til verdensbyen.<ref>[http://www.peterhouses.com/italian-great-people-of-the-past/francesco-petrarca/ Petrarca og Roma som paveby]</ref> Han møtte på denne tiden [[Cola di Rienzo]], og de to ble nære venner. I [[1347]] skrev Petrarca et dikt som hyllet di Rienzos forsøk på å gjenopprette den [[romerske republikk]].

I dag er Petrarca mest kjent for sine sonetter, som ble etterlignet over hele Europa frem til [[opplysningstiden]]. [[Franz Liszt]] har satt musikk til flere av dem.<ref>[https://crosseyedpianist.com/2011/09/04/liszt-tre-sonetti-di-petrarca/ Liszts musikk til tre sonetter]</ref> Det var Petrarca som reddet de eneste manuskriptene etter [[Catullus]] og [[Propertius]], og [[Cicero]]s taler og brev, slik at de ble bevart for ettertiden. Han ble også et forbilde ved å skape en [[trend]] med å samle inn og kopiere gamle skrifter.<ref>Lennart Breitholtz: ''Epoker og diktere'' (s. 219)</ref>

Petrarca hadde i 1354 skaffet seg et Homer-manuskript, men uten å ha lært gresk kunne han ikke lese det. Han kjente til de gamle romernes begreistring for [[Akhilles]]' og [[Odyssevs]]' bragder, men den latinske [[oversettelse]]n av ''[[Odysseen]]'' var for lengst tapt. Noen oversettelse av ''[[Iliaden]]'' hadde aldri eksistert. Til slutt lyktes Petrarca i å etablere kontakt med Bernardo Massari (Barlaam av [[Calabria]]) og senere dennes elev, Leonzio Pilato,<ref>[https://www.treccani.it/enciclopedia/leonzio-pilato_(Dizionario-Biografico) Pilato, gresklærer for Petrarca og Boccaccio]</ref> som han mislikte, men stod i kontakt med 1360-63.<ref>Christian Høgel: «Konstantinopel eller Bagdad?», ''Renæssancen i svøb'' (s. 112), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4</ref> Petrarca studerte en tid sammen med [[Boccaccio]] under Pilato i [[Venezia]], med fokus på [[antikken]]s [[Hellas|greske]] litteratur og kultur. De to ble venner og delte et sterkt ønske om å spre [[humanisme]]ns idéer. Petrarca har vært kalt «den første humanist».<ref>[https://www.nytimes.com/2004/05/29/style/petrarch-the-first-humanist.html] Roderick Conway Morris: «Petrarch, the first humanist», ''[[New York Times]]'' 29. mai 2004</ref>