Redigerer Forsker (avsnitt)

===Oversikt===

''Forsker'' brukes som formell tittel for [[vitenskapelig ansatte]] som hovedsakelig arbeider med forskning ved flere typer norske forskningsinstitusjoner, primært innen instituttsektoren (eksempelvis [[NUPI]]), sykehusforskningssektoren (eksempelvis [[Oslo universitetssykehus]]) og enkelte forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (eksempelvis [[Folkehelseinstituttet]]). Innen instituttsektoren er forsker den vanlige tittelen på de faste vitenskapelig ansatte. Innen sykehussektoren er forsker en vanlig tittel på fast ansatte som (primært) jobber med biomedisinsk/helsefaglig forskning. Ved norske universiteter og høgskoler kunne forskertittelen tidligere bare brukes unntaksvis og ved eksternt finansierte prosjekter (typisk finansiert av forskningsrådene eller ulike EU-programmer), men det er nå en generell adgang til å foreta faste ansettelser i stillingen; større deler av instituttsektoren har dessuten blitt innlemmet i universitetssektoren gjennom fusjonsprosesser etter årtusenskiftet, og Universitetet i Oslo har etter årtusenskiftet lyst ut faste forskerstillinger ved noen enheter, særlig ved Det medisinske fakultet, som alternativ til å lyse ut førsteamanuensis-/professorstilling der stillingen har hatt en høyere forskningsandel enn vanlig.

Det er fire stillingskoder i statens [[lønnskode]]system betegnet ''forsker'', men bare tre av kodene er i utbredt bruk og har eget opprykksreglement i Statens personalhåndbok; disse er omtalt med betegnelsene under av vitenskapelige institusjoner i Norge. Basert på de opprinnelige formelle betegnelsene på stillingene i det tidligere statlige lønnsregulativet er det vanlig å angi nivået på stillingene med tall der det laveste tallet er stilling med høyest akademisk rang, fra forsker I som tilsvarer professor til forsker III som tilsvarer universitetslektor.<ref>''[http://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/forskning/nifustep_-rapport_forskerrekruttering_-2-2007.pdf Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiver]'', s. 30, [[NIFU-STEP]], rapport 2/2007</ref> Forsker I betegnes også ''forsker med professorkompetanse'' eller ''sjefsforsker'', mens forsker II ofte betegnes ''seniorforsker''.

Forskerstigen har alle de tre utdanningsstillingene felles med den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen; dette gjelder stillingene [[postdoktor]], [[stipendiat]] og [[vitenskapelig assistent]], som alle er tidsbegrenset og har hovedfokus på forskningsoppgaver. Stipendiatstillingen har som formål å oppnå den formalkompetansen som kreves for stilling som førsteamanuensis og forsker II (dvs. doktorgrad), mens postdoktorstilling har som formål å oppnå ytterligere kvalifikasjoner. I praksis er det vanlig å ha stilling som postdoktor før man senere eventuelt oppnår fast stilling som førsteamanuensis eller forsker II. Postdoktorperioden er sjelden nok i seg selv for å oppnå professorkompetanse, som kreves for stilling som professor og forsker I, men representerer et skritt på veien mot dette.

Tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høgskoler viser at forskere i ''universitets- og høgskolesektoren'' i gjennomsnitt bruker 66 % av tiden på forskning og den øvrige tiden på andre oppgaver som administrasjon, faglig veiledning på doktorgrads-, ev. masternivå (rundt 10 %), undervisning, formidling og andre utadrettede oppgaver. Til sammenligning bruker professorer 31 % av tiden på forskning (ev. FoU), førsteamanuenser 28 % og universitets-/høgskolelektorer 15 %. Undersøkelsen er ikke nødvendigvis fullt representativ for instituttsektoren, der forskerne er de ordinære fast ansatte og også har viktige oppgaver innen akkvisisjon og innen ledelse av instituttene på alle nivåer. Undersøkelsen differensierer heller ikke for nivå slik den gjør for kombinerte stillingsinnehavere.<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | etternavn= Gunnes
  | fornavn= Hebe
  | utgivelsesår= 2018
  | tittel= Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=[[NIFU]]
  | side=
  | isbn=
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url= https://khrono.no/files/2018/05/07/tidsbrukundersokelsen_2018_nifu.pdf
 }}</ref> Det er også store forskjeller mellom institusjoner i den kombinerte stigen, med høy normert forskningstid på 50 % for professorer ved Universitetet i Oslo og vesentlig lavere forskningstid i lavere stillinger og ved nye universiteter og høgskoler; innen akademia regnes forskning som klart mest meritterende, og stillinger med høy forskningsandel har derfor generelt høyere prestisje enn stillinger på samme formålnivå med mindre forskningstid. I en rekke land, herunder Sverige, er det i sterkere grad en lagdeling mellom faglig sterke forskere med høy andel forskningstid og undervisere med lav eller ingen forskningstid. Ved norske universiteter er det tradisjonelt et ønske om at alle vitenskapelig ansatte på minst førsteamanuensisnivå skal ha en rimelig grad av forskningstid for å unngå et «A-lag med forskere og B-lag med undervisere».<ref>«[https://www.forskerforum.no/ikke-en-menneskerett-a-vaere-forsker/ – Ikke en menneskerett å være forsker]», ''Forskerforum''</ref>

{{anchor|Forsker I}}