Redigerer Formannskapslovene (avsnitt)

=== Arbeide for lokalt selvstyre ===

Mangelen på lokalt selvstyre ble av mange nordmenn opplevd som et misforhold, nå som en etter 1814 skulle være et «fritt» folk. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene fra den franske revolusjonen 
og fra grunnlovens ånd. Det var et ønske om at prinsippet om [[Folkesuverenitetsprinsippet|folkesuverenitet]] skulle gjelde både lokalt og nasjonalt. 
Det var i første rekke bøndene som ønsket seg lokalt selvstyre, i og med at en i byene alt hadde en viss grad av borgermedvirkning. Bak ønsket lå det nok i mange tilfeller et håp om å kunne redusere de lokale utgiftene: 
De som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, skulle også kunne styre dem. Lokalkunnskap og erfaring var dessuten langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn. 
Likevel støttet også mange embetsmenn et lokalt styresett som kunne være et bindeledd mellom innbyggerne og sentraladministrasjonen.

Mennene på Eidsvoll var klar over at Grunnloven ikke var tilstrekkelig, og riksforsamlingen valgte 16. mai 1814 en lovkomité som skulle arbeide videre med «en ny almindelig civil og criminel Lovbog».<ref name=MIN11>[[#MIN|A. Bergsgård m.fl. : ''Minneskrift...'']], s.11 </ref>
Ut over 1820-årene arbeidet komiteen med spørsmålet om lokalt selvstyre, og flere forslag ble drøftet på Stortinget. I byråkratisk tradisjon tenkte en seg at et lokalt formannskap skulle ha liten selvstendig makt, men primært virke som
bindeledd mellom embetsverket og folket. Oppgavene kunne være å videreformidle hva folket ønsket samt å iverksette tiltak fra sentraladministrasjonen. Først tenkte en seg tinglagene som forvaltningsdistrikt, men dette ble etter hvert endret til å basere distriktene på prestegjeldene.  Fra 1830 tok regjeringen opp forslaget, ved finansministeren [[Jonas Collett]]. Han utvidet forslaget til å inkludere et amtsformannskap, siden de største lokale utgiftene var styrt gjennom amtet. 

De demokratiske idéene ble imidlertid motarbeidet av Norges statsminister i Stockholm, [[Severin Løvenskiold]]. Bøndene hadde ikke kunnskap til slikt arbeid, mente han. Da forslaget i april 1833 ble lagt fram for Stortinget som en regjeringsproposisjon, var amtsformannskapet tatt ut og det lokale formannskapet sterkt redusert.<ref>{{kilde bok| forfatter=Arne Bergsgård |tittel=Norsk historie 1814-1914 |forlag=Det Norske Samlaget |utgivelsesår=1975 |utgivelsessted=Oslo |isbn=82-521-1328-1 |side=117ff}}</ref>

Valget i 1832 hadde ført mange flere bønder inn på Stortinget, og i 1833 var det lokale selvstyret den store saken for bøndene på Stortinget. Bonderepresentantene ønsket å redusere makten til staten og embetsmennene, med en vektlegging av [[bondekommunalisme]].
En liten gruppe på tolv bønder, med [[John Neergaard]] i spissen, gikk under tilnavnet «Bøndenes hemmelige direksjon», og denne gruppen utarbeidet et svært radikalt alternativt forslag: Hvert distrikt skulle styres av et lite utvalg representanter, et formannskap, og dette skulle ha svært vide fullmakter.  Forslaget samlet 25 underskrifter, og det endelige lovvedtaket i Stortinget
fulgte i hovedsak det radikale bondeforslaget. Regjeringen nektet imidlertid å sanksjonere et så demokratisk vedtak.<ref name=FS335>[[#FS|F. Sejersted: ''Norges historie...'']], s.335ff </ref>