Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

=== Situasjonen for armenere i Anatolia ===

[[Fil:Ahamid.jpg|thumb|Sultan [[Abdülhamit II]].]]
I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner etniske armenere i [[Det osmanske rike]]<ref>http://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information</ref>. De fleste av disse var [[Den armenske apostoliske kirke|armensk-apostoliske kristne]] av religion, med et mindretall av [[Den armensk-katolske kirke|armenske katolikker]] og armenske protestanter. De fleste bodde i seks provinser i det østlige [[Anatolia]] (også kalt Vest-Armenia), samtidig bodde mange armenere i det sentrale Anatolia og de vestlige byene, særlig i hovedstaden [[Istanbul]]. De østlige områdene hadde vært et stridstema mellom [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske keiserriket]] og Det osmanske riket på mesteparten av 1800-tallet. De russiske kravene i øst var basert på imperialistiske motiver og bare delvis relatert til armensk bosetning,<ref name="Bulutgil" /> 

Fra midten av 1800-tallet strømmet muslimske flyktninger inn i Anatolia fra [[Balkan]] og [[Kaukasus]]. Den demografiske endringen medvirket til at den kristne befolkningen etter hvert ble mer marginalisert. Det medvirket også til at organisert befolkningsforflytning i stor skala ble oppfattet som normalt og til at regimet før 1915 hadde etablert et administrativt apparat for folkeforflytning.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=146}}

Fram til slutten av 1800-tallet ble armenerne omtalt som «''millet-i sadika''» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «''[[dhimmi]]''»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp blant annet å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «''[[Tanzimat]]''»-grunnloven fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men [[sultan]] [[Abd-ul-Hamid II]] suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.{{tr}} I årene 1894-1896 ble {{formatnum:80000}}-{{formatnum:100000}} etniske armenere massakrert i øst i imperiet under den brutale sultanen.Massakrene var rettet mot voksne menn i visse regioner. Etter [[Ungtyrkerne]]s maktovertakelse ble {{formatnum:20000}} armenere drept i [[Adana]]-provinsen i 1909, som en reaksjon på krav om selvstendighet for området.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=149}}

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløper til folkemordet, er mest sannsynlig [[Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)]] som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanene kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde [[Russland]] kontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat.