Redigerer Folkemordet i Rwanda (avsnitt)

=== Huturevolusjonen og selvstendighet ===
Etter andre verdenskrig begynte flere hutuer å be om likeverd og frigjøring,{{sfn|Prunier|1999|s=43}} og de opplevde større sympati fra [[Den katolske kirke]].{{sfn|Prunier|1999|s=43–44}} Katolske misjonærer så i økende grad på seg selv som ansvarlige for å styrke de underprivilegerte hutuene istedenfor tutseliten, skoler tilbød i økende grad hutuer tilgang til utdanning, og det ble dannet et hutupresteskap som i økende grad dannet en motvekt til de regjerende tutsiene og presset på for politisk deltakelse og demokratisering av landet.{{sfn|Prunier|1999|s=43–44}}{{sfn|Mamdani|2002|s=106–114}}

Den 1. november 1959 ble hutuaktivisten [[Dominique Mbonyumutwa]] angrepet i nærheten av sitt hjem i Byimana,{{sfn|Carney|2013|s=124}} av tilhengere av partiet som støttet tutsiene. Mbonyumutwa overlevde, men rykter begynte å spre seg om at han hadde blitt drept.{{sfn|Gourevitch|2000|s=58–59}} Hutuaktivister svarte med å drepe tutsier, både de som tilhørte eliten og vanlige sivile, noe som markerte begynnelsen på «huturevolusjonen».{{sfn|Prunier|1999|s=48–49}} Tutsiene utførte også angrep, men på dette stadiet hadde hutuene fått full støtte fra den belgiske administrasjonen som ønsket å velte tutsidominasjonen i landet.{{sfn|Prunier|1999|s=51}}{{sfn|Gourevitch|2000|s=60}} Tidlig i 1960 erstattet belgierne de fleste tutsilederne med hutuer og organiserte kommunevalg som ga et overveldende hutu-flertall.{{sfn|Prunier|1999|s=51}} Disse endringene var grunnlaget for valgseirene til [[Parmehutu]] (''Parti du Mouvement et de l'Emancipation Bahutu''), en hutu-bevegelse som kjempet for avskaffelse av monarkiet, innføring av republikk, uavhengighet fra Belgia og fremfor alt for en avslutningen av landets tutsistyre. I 1961 ble kongen avsatt, en hutu-dominert republikk ble opprettet, og landet ble omsider selvstendig i 1962.{{sfn|Prunier|1999|s=53}} Etter hvert som revolusjonen utviklet seg begynte tutsier å forlate landet, og bosatte seg i de fire nabolandene: Burundi, Uganda, Tanzania og Zaire.{{sfn|Mamdani|2002|s=160–161}} De dannet væpnede grupper, kjent som ''inyenzi'' («kakerlakker»), som utførte angrep mot Rwanda; disse var stort sett mislykkede, og førte til drap på ytterligere {{formatnum:10000}} tutsier og flere tutsier i eksil.{{sfn|Prunier|1999|s=55–56}} I 1964 hadde mer enn {{formatnum:300000}} tutsier flyktet, og ble tvunget til å forbli i eksil de neste tre tiårene.{{sfn|Prunier|1999|s=62}}
 
[[Grégoire Kayibanda]] var president av den nye hutu-republikken det neste tiåret og innførte et autokratisk styre som lignet på monarkiet før revolusjonen.{{sfn|Prunier|1999|s=57}} Han ble styrtet etter et kupp i 1973, som førte general [[Juvénal Habyarimana]] til makten. Diskriminering mot tutsiene fortsatte i Rwanda, selv om volden mot dem minket noe.{{sfn|Prunier|1999|s=74–76}} Habyarimana grunnla partiet [[Mouvement révolutionnaire national pour le développement]] (MRND) i 1975, og kunngjorde en ny grunnlov etter en folkeavstemning i 1978, som gjorde landet til [[ettpartistat]] der alle innbyggere måtte tilhøre MRND.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Twagilimana, Aimable|år=2007|tittel=Historical dictionary of Rwanda|utgiver=Scarecrow Press|side=116–117|isbn=978-0-8108-5313-3|oclc=141852090|språk=en}}</ref>