Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

=== Første år og tjeneste for Joannes ===
[[Fil:Western Roman Empire.png|thumb|Vestromerriket i 395]]
Som gutt tjenestegjorde Aëtius ved det keiserlige hoff, innrullert i den militære enhet av ''Protectores Domestici'' og ble deretter forfremmet til posisjonen som ''tribunus praetorianus partis militaris'', noe som ga ham muligheten til å velges inn i en politisk posisjon.<ref>Gregorius av Tours, ii.8</ref> Mellom 405 og 408 ble han holdt som gissel ved hoffet til [[Alarik I]], vestgoternes konge.<ref name="Bury">Bury, John Bagnell (1923): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/BURLAT/home.html ''History of the Later Roman Empire'']. XIII.I. s 241</ref> I 408 anmodet Alarik om å få beholde Aëtius som gissel, men det ble avslått da han var blitt sendt til Uldin, hunernes konge, hvor han ble værende gjennom det meste styret til Kharaton, Uldins etterfølger.<ref>Gregorius av Tours, ii.8; Merobaudes, ''Carmina'', iv, 42-46, og ''Panegyrici'', ii.1-4 og127-143; Zosimus, v.36.1</ref> I henhold til en del historikere var det Aëtius’ oppvekst blant militære folk som ga ham kjennskap til fysisk kamp og strid som ikke lenger var vanlig blant romerske generaler på denne tiden<ref name="Bury"/><ref>Gibbon, Edward (1952): ''The Decline and Fall of the Roman Empire'', bind I, kapittel XXXV, s. 559.</ref>

I 423 døde den vestromerske keiser [[Honorius]]. Den mest innflytelsesrike mann i Vestromerriket på denne tiden var Castinus og han fikk gjennomført at keiserens etterfølger ble Joannes, en offiser av høy rang. Joannes var ikke en del av det [[theodosiske dynasti]] og fikk heller ikke anerkjennelse ved det østromerske hoffet.<ref>Hughes (2012), s. 26-27.</ref> Den østromerske keiser [[Theodosius II]] organiserte en militær ekspedisjon vestover, ledet av Ardaburius og hans sønn [[Aspar]], for å få plassert sin fetter og en nevø av Honorius, den unge [[Valentinian III]] på den vestromerske tronen. Aëtius gikk i tjeneste hos Joannes som ''cura palatii'' og ble sendt til hunerne for å anmode om deres støtte.<ref>Hughes (2012), s. 30.</ref> Joannes selv manglet en sterk hær og befestet seg i hovedstaden [[Ravenna]] hvor han ble drept sommeren 425. Ikke lenge etter kom Aëtius tilbake til Italia med en stor hunisk hærstyrke kun for å oppdage at makten i Vestromerriket var nå havnet i hendene på Valentinian III og hans mor [[Galla Placidia]]. Etter å ha kjempet mot Aspars hær, greide Aëtius å få til et kompromiss med Galla Placidia. Han sendte hjem sin hær av hunere og fikk i bytte rangen som ''comes et magister militum per Gallias'', øverstkommanderende av den romerske hæren i Gallia.<ref>Cassiodorus, ''Chronica'', s.a. 425; Gregorius av Tours, ii.8; Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425; ''Chronica gallica 452'', 100; Jordanes, ''Romana'', 328; Jones (1980), s. 22; Hughes (2012), s. 31-33.</ref>