Redigerer Flatbygdmål (avsnitt)

=== Skilnader innad i flatbygdemåla ===
Innad i flatbygdemåla er det flere viktige skillelinjer som ligger til grunn for inndelinga i underdialekter (se under). Blant disse er palatalisering, verb- og substantivbøyinga og om jamvektsloven har virka i området:
* Palatalisering forekommer i nordøstlandsk.
* Nordøstlandsk har ''je'' (uten diftong), midt- og sørøstlandsk har ''jæi'' (trykklett ''jæ''). Sørlige dialekter har i andre person flertall former som ''dere'', ''dår'' o.l., mens også varianter av ''dykk'' brukes i nord.
* Nordøstlandsk har [[omlyd]] i nåtid av sterke verb, men mangler ending: ''kjem'' mot ''kommer'' i sør. I et overgangsområde rundt Solør fins former som ''kjemer'', med både omlyd og ending.
* Nord- og midtøstlandsk har generell reduksjon av ''-ar'' til ''-er'': ''gutter''. Vikværsk har delvis reduksjon til ''-ær'': ''guttær''.
* Nord- og midtøstlandsk har apokopert ''-ane'' til ''-a'': ''gutta'' (i overgangsområder mot nord: ''guttan''). Vikværsk har enten delvis redusert vokal eller lik ending som [[nynorsk]]: ''guttæne'' el. ''guttane''. Midtøstlandsk følger vikværsk for svake hankjønnsord med jamvekt: ''(en) beta – betane''.
* På [[Hedmarken]] og i nordre deler av fylket [[Hedmark]] faller -r i nåtid av svake verb: ''(je) kjøre''.
* Hele området unntatt sørlige Østfold og Grenland har jamvekt.
:* Infinitiven er [[kløyvd infinitiv|kløyvd]], dvs. har redusert endevokal i overvektsord, men bevart ''-a'' i jamvektsord: ''(å) baka'', ''(å) kaste''.
:* Nord- og midtøstlandsk har reduksjon av ''-ar'' i nåtid etter samme regel: ''bakar'', ''kaster''. Dette står sterkest i nordøstlandsk – midtøstlandsk har over tid i økende grad brukt ''-er'' i alle tilfeller. Vikværsk har reduksjon til ''-ær'' uavhengig av jamvektsloven: ''bakær'', ''kastær''.
:* Nordøstlandsk har tilsvarende reduksjon også i fortid: ''(je har) baka'', ''(je har) kaste'' (jf. ''nå har vi '''vaske''' gølve''). Dette kan tidligere også ha gjeldt i Oslo, men blitt borte etter påvirkning sørfra, der det er ''-a'' i alle tilfeller. Gatespråket i Oslo yter i dag påvirkning på omlandet, og ''-a'' vinner terreng på bekostning av ''-e''.
:* Det er kløyvd svakt hankjønn i hele jamvektsområdet: ''(en) haga'', ''(en) måne''.
:* Det er kløyvd svakt hunkjønn i store deler av området: ''(e(i)) vise'', ''(e(i)) viku''. Flere steder er det parallelle ordformer, eksempelvis ''gutu'' og ''gate'', som har samme opphav, men noe ulik betydning. Det tradisjonelle bymålet i Oslo er et nevneverdig unntak – det heter ''(ei) veke'' (det fra dansk innlånte ''(ei/en) uke'' er nå nær enerådende), mens omlandet har ''(ei) vyku'' o.l. Ett ord forekommer likevel, nemlig ''furu''. At fenomenet ellers mangler kan trolig tilskrives mer kontakt med omverdenen enn omlandsbygdene opplevde.
:* Tostava ord med jamvekt har flere steder bevart ''-a'', ellers reduksjon til ''-e'': ''samma'', ''andre''.
* Nektingsadverbet ''itte'' er et nordlig drag, mens formene med ''n'' (''inte'', ''ente'') er et sørligere drag.
* Monoftongering flere steder mot svenskegrensa (i nord og dessuten sør i Østfold): ''stenrøs'' for ''steinrøys'', ''e'' for ''ei''. I et større område forekommer monoftongering i enkeltord, men ikke i andre (''stein'', ''løse'' < ''løyse'', ''rød'' < ''raud''). Det er heller ikke uvanlig at trykklette eller korte diftonger monoftongeres: ''brei'', men ''bredt'' og ''steiker'', men ''stekte''.
* Det er [[itakisme]] i Solør og Odalen.
* I supinum av sterke verb endres ikke rotvokalen i vikværsk og tradisjonelt oslomål: ''(å) finne – (har) finni''. Dette gjelder også andre bymål og sprer seg utover bygdene (konkurrerer med bokmålsformene, ''(har) funnet''). De tradisjonelle bygdeformene nord for Oslo har vokalendring i supinum: ''(har) fønni''. I fortid fins dessuten former som ''skøyt'' i bymåla, mens det heter ''skaut'' i bygdemåla (også sør for Oslo).
* Flere nordøstlandske mål har [[dativ]], midt- og sørøstlandsk mangler dette.
* Kort ''o'' (og lang før tjukk L) har i mange tilfeller gått over til ''ø'': ''følk'', ''gølv'', ''høl''. Dette gjelder i større grad bygdene på bygdene enn i byer og sentrale strøk.
* Norrøn ''hv-'' er generelt utvikla til ''kv-'' mot nord, ''v-'' mot sørøst og ''gv-'' nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom ''kv-'' og ''v-''). Området til ''gv-'' er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og ''gv-'' brukes stundom ennå i områder som nå ellers har ''v-'' (bl.a. Hurum, [[Ås (kommune)|Ås]] og Oslo m/[[Aker]]), eksempelvis i uttrykket ''det går så det '''gviner''''' eller enkeltord som ''gvekke (til)'' (forekommer også som ''kvekke (til)''). Også ord med ''kv-'' er å finne i områder der en skulle forvente ''v-'', som ''kvesse'' og ''kvekke''.
:* I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av ''hv-'' de samme skillelinjene. Former på ''g-'' forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med ''h-'', som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er ''kv-'' i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på ''h-'', særlig i sørøst, forekommer også former uten ''h-'' og former med ''v-'' (f.eks. ''vekke'', ''åkke'', ''hekke'').<!-- Etter eksemplene i Grunnmanuskriptet fra 1935 å dømme, er hele det k-løse området et reint lappeteppe av sprikende former, med og uten h-, med og uten -n, bøyd eller ubøyd, rotvokal i/e/æ/å/o/ø osv. osv. Det strekker seg langt oppover Hedmark, inn i Gudbrandsdalen, men hopper over Hallingdal/Valdres (reine k-områder og for øvrig ganske vestoverretta), tar med seg gv-området i Aust-Telemark (dermed mulig også Numedal), strekker seg innover i Vest-Telemark (kjent for «høtt» osv.) og langs kysten ned til Agder. Oslo bymål har parallellformene å og hæ, der bare å kan brukes ikke-spørrende («nå væit jæ å hu pønsker på»), men mangler ellers h-former (byen er derimot omringa av dem). -->