Redigerer Fjodor Dostojevskij (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Dostoevsky-Brothers Karamazov.jpg|mini|upright|Første side av ''Brødrene Karamazov'', førsteutgaven, november 1880.]]
Forfatterskapet til Dostojevskij kan deles i tre. Den første perioden er de to romanene og fortellingene han får skrevet før han blir arrestert og sendt til Sibir. Selv om debuten ''[[Fattige folk]]'' fikk en flott mottagelse og gav løfte om et stort forfatterskap, og oppfølgeren [[Dobbeltgjengeren (roman)|''Dobbeltgjengeren'']] vitner om stor eksperimentvilje for å finne ut av menneskets psykologi, så må disse to romanene sees på som ungdomsverk. Det samme må fortellingene fra perioden. De inneholder alle tema som Dostojevskij behandler senere som fullmoden forfatter.

Mellomperioden er fra han slipper ut av Sibir, til han forlater Russland i selvpålagt eksil. Denne perioden begynner dårlig, men tar seg opp med opptegnelsene (fra det døde hus og fra et kjelledyp) på begynnelsen av 1860-tallet.

Det er imidlertid først i den siste perioden de virkelige storverkene kommer. Det første er ''[[Forbrytelse og straff]]'', som han på grunn av sin akutte pengenød og frister skriver samtidig med ''[[Spilleren]]''. ''Spilleren'' omhandler gamblerens psykologi, et emne Dostojevskij skulle kjenne godt, og denne romanen er det [[Knut Hamsun]] blir beskyldt for å plagiere med den tidlige novellen ''[[Hazard]]''. ''Forbrytelse og straff'' er en flerbindsroman av typen Dostojevskij skulle bli kjent for. Den handler om en ungdom som tar livet av en gammel pantelånerske, for han trenger penger til å gjennomføre en stor idé. Romanen viser stor psykologisk innsikt i forbrytelsens psykologi, og soningen viser et sterkt og kristent livssyn.

''[[Idioten (roman)|Idioten]]'' og ''Brødrene Karamasov'' er et par av de store verkene han skrev i løpet av sitt liv. ''Idioten'' er en bok med paralleller til beskrivelsen av [[Jesus]] i [[Det nye testamentet]], en person som bare ønsket godt, men som samfunnet ikke godtok.

I [[De besatte (roman)|''De besatte'']] behandler Dostojevskij de revolusjonære tendensene som fantes i Russland, og han har ingen tro på dem. Den eneste revolusjonen kan være gjennom Gud, og de som forsøker en annen utvei er besatte og går utfor stupet som grisene i Bibelen (Lukasevangeliet kapittel 8, vers 32-36).

''[[En ung manns historie]]'' er på ny om ungdom og spillegalskap, men her i et større omfang.

Mot slutten av sitt liv hadde Dostojevskij sitt eget tidsskrift, ''[[En forfatters dagbok]]'', og dette var meget populært og ble flittig lest. Han er av de forfattere som fikk anerkjennelse i sin levetid, men han døde i en fattigslig leilighet i St. Petersburg i [[1881]].