Redigerer Finnhval (avsnitt)

== Utbredelse ==
[[Fil:Finwhaleapproach.jpg|thumb|right|250px|Finnhvalen har doble blåsehull]]
Finnhvalen er en kosmopolitisk hvalart som finnes i alle verdenshavene, både på åpent hav og langs kysten. Det er de eneste arten blant finnhvalene som også habiterer i [[Middelhavet]], men ikke i de østlige områdene av det. Likeledes finnes den fra [[Antarktis]] i sør til [[Arktis]] i nord, men den oppholder seg ikke nær iskanten eller drivisen. Den finnes heller ikke i [[Bottenviken]] og [[Svartehavet]]. Det er kjent at den kan holde til i havområder med en dybde på kun 30 meter.

=== Bestand ===
Finnhvalen er relativt tallrik, men det finnes ingen sikre estimater for totalbestanden, selv om det finnes relativt sikre opplysninger om bestanden i [[Nord-Atlanteren]]. Man vet imidlertid svært lite om bestandene i [[Stillehavet]] og på [[den sørlige halvkule]]. Finnhval er svært like [[seihval]] (''Balaenoptera borealis'') og [[brydehval]] (''Balaenoptera edeni''), noe som ofte har ført til forvirring omkring hvilken art som har blitt observert. I [[Sørishavet]] har det vist seg at mange finnhvaler egentlig var brydehvaler. Det er dessuten kjent, både fra Nord-Atlanteren og Stillehavet, at finnhval og blåhval parer seg og får levedyktig avkom.

Bestandsestimatene for Nord-Atlanteren er variable. I [[1995]] estimerte den islandske forskeren ''J. Sigurjónsson'' at det trolig fantes 50&nbsp;000-100&nbsp;000 finnhvaler i Nord-Atlanteren alene, men han oppga ingen forskningsdata som kunne støtte et slikt antall.<ref>Sigurjónsson, J. 1995. On the life history and autecology of North Atlantic rorquals. Pp. 425B441 in A.S. Blix, L. Walløe, and Ø. Ulltang (eds), Whales, seals, fish and man. Elsevier Science.</ref> Andre forskere har derfor forkastet det. Et tidligere estimat (''D. E. Sergeant'', 1977) anslo bestanden til å være på omkring 30&nbsp;000-50&nbsp;000 dyr.<ref>Sergeant, D.E. 1977. Stocks of fin whales Balaenoptera physalus L. in the North Atlantic Ocean. Rep. int. Whal. Commn 27:460B473.</ref> [[Nordmann]]en ''Eugen Gravningen Sørmo'' antydet i [[2003]] at den såkalte «''Vest-Norge bestanden''» kun består av et par hundre dyr, mens «''Nord-Norge bestanden''» trolig teller omkring 2 000 dyr. Sørmo sier også at «''Grønland/Island bestanden''» teller omkring 10&nbsp;000 dyr.<ref>{{Kilde www |url=http://www.bio.ntnu.no/users/eugens/Hvalkompendium_nedlasting_2003.pdf |tittel=Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU |besøksdato=2007-04-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090927041838/http://www.bio.ntnu.no/users/eugens/Hvalkompendium_nedlasting_2003.pdf |arkivdato=2009-09-27 |url-status=død }}</ref> «''Middelhavsbestanden''» ble av ''G. Notarbartolo-di-Sciara'' m.fl. i 2003 anslått til ca. 3&nbsp;500 dyr<ref>Notarbartolo-di-Sciara. G., M. Zanardelli, M. Jahoda, S. Panigada, S. Airoldi. 2003. The fin whale in the Mediterranean Sea. Mammal Review 33(2):105-150.</ref>, mens «''Storbritannia/Spania/Portugal bestanden''» har variert fra 7 500<ref>Goujon, M., J. Forcada, and G. Desportes. 1995. Fin whale abundance in the eastern temperate
North Atlantic for 1993. Rep. int. Whal. Commn 45:287B290.</ref> til over 17 000<ref>Buckland, S.T., K.L. Cattanach, and S. Lens. 1992a. Fin whale abundance in the eastern North Atlantic, estimated from Spanish NASS-89 data. Rep. int. Whal. Commn 42:457B460.</ref> dyr.

Bestandsestimatene for det nordlige Stillehavet er svært usikre. Før hvalfangsten tok til for alvor ble bestanden estimert til ca. 42&nbsp;000-45&nbsp;000 dyr, hvorav 25&nbsp;000-27&nbsp;000 ble antatt å tilhøre den såkalte «''amerikanske bestanden''». Senere (1975) har det blitt antydet at bestanden var redusert til omkring 38 [[prosent]] i amerikanske farvann og 36 prosent i asiatiske farvann, men estimatene er svært usikre.

Bestandsestimatene for den sørlige halvkule er svært varierende og trolig også derfor unøyaktige. IWC antydet i [[1979]] at bestanden kunne omfatte så mange som 400&nbsp;000 dyr, men dette estimatet var basert på tellinger gjort i spesielle områder, blant annet gjort av japanske rekognoseringfartøy sør for 30°S. Estimatet støttes ikke av forskning og forkastes av de fleste, nå også av IWC selv.