Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

=== Tyskland ===
[[Fil:Antoine Pesne - Friedrich II. als Feldherr (1745).jpg|thumb|right|Fredrik den store, framstilt som feltherre, maleri ved er Antoine Pesne, 1745]]
Før [[1750]] hadde de øverste klassene i [[Tyskland]] blikket vendt mot [[Frankrike]] for intellektuelt, kulturelt og arkitektonisk lederskap. [[Fransk]] var overklassens språk. Men fra 1750 hadde den tyske opplysningstiden innenfor filosofi, vitenskap og litteratur fått en intellektuell kraft uavhengig Frankrike. Kong [[Fredrik II av Preussen]] (1712–1786) så på seg selv som en leder av opplysningen og støttet filosofer og vitenskapsmenn ved sitt hoff i Berlin. Han var en slik entusiast av franske tanker at han gjorde narr av tysk kultur, og overså således hvilke framganger som ble gjort på tysk jord. [[Voltaire]], som hadde blitt fengslet og mishandlet av den franske regjeringen, tok ivrig imot Fredriks invitasjon til å leve i hans palass. Fredrik sa selv at «Min fremste oppgave er å bekjempe uvitenhet og urettferdighet... å opplyse sinnene, kultivere moralen, og gjøre folket så lykkelig som det passer menneskelig natur, og til de midler som står til min rådighet.»<ref>MacDonogh, Giles (2001): ''Frederick the Great: A Life in Deed and Letters'', ss. 341</ref> Andre herskere var også villige til å støtte den samme bevegelsen, slik som storhertug [[Karl Fredrik av Baden]] (1728–1811), som styrte Baden i 73 år.<ref>Gagliardo, John G. (1991): ''Germany under the Old Regime, 1600-1790'', ss. 217-234, 375-395</ref>

Blant de tyske filosofene innenfor epoken finnes [[Christian Wolff (filosof)|Christian Wolff]]. Han var foregangsmann som i sine tekster fremmet opplysningstidens tanker for tyske lesere, og legitimerte også [[tysk]] som et filosofisk språk.<ref>Hettche, Matt (2006): [http://plato.stanford.edu/entries/wolff-christian/ «Christian Wolff»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref>

[[Johann Gottfried von Herder]] brøt ny mark i filosofi og poesi, særlig innenfor ''Sturm und Drang-bevegelsen'' til ''ur-romantikken''. [[Weimarklassisismen]] var en kulturell og litterær bevegelse i byen [[Weimar]] som søkte å etablere en ny [[humanisme]] ved å sammenføye romantiske, klassiske og opplysningens ideer. Bevegelsen, fra [[1772]] og fram til [[1805]], involverte Herder foruten den mangekyndige [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og poeten og historikeren [[Friedrich Schiller]]. Herder argumenterte at ethvert folk hadde sin egen særskilte identitet som ble uttrykt i dets språk og kultur. Dette legitimerte å fremme [[tysk]] som språk og kultur og bidro til å forme den tyske nasjonalisme. Schillers skuespill uttrykte den hvileløse ånd i hans generasjon, avbildet heltens kamp mot sosialt press og skjebnens kraft.<ref>Richter, Simon J. red. (2005): ''The Literature of Weimar Classicism''</ref>

I det fjerne [[Königsberg]] satt filosofen [[Immanuel Kant]] og forsøkte å forsone [[rasjonalisme]] og religiøs tro, den enkeltes frihet og politisk autoritet. Kants verk inneholdt grunnleggende spenninger som kom til å forme tyske tanker — og faktisk all europeisk filosofi — til langt inn på [[1900-tallet]].<ref>Kuehn, Manfred (2001): ''Kant: A Biography''</ref>