Redigerer Fersenska mordet (avsnitt)

== Etterspill ==
Etter mordet ble over 900 personer forhørt, men utredningen ledet kun til at et fåtall delaktige kunne utpekes. Situasjonen hadde vært kaotisk. Det var muligens to ulike drivkrefter i opptøyene; en som ville få til en svensk revolusjon og en annen som bare ville stoppe gustavianerne gjennom å ta von Fersen til fange, og kanskje med falske dokumenter «avsløre» gustavianernes kupplaner. Gustavianerne ville ha Gustav IV Adolfs sønn prins Gustaf som kronprins, og deres motstandere, «[[1809 års män]]», som sto bak avsettelsen av Gustav IV Adolf, ville forhindre dette.

«1809 års män» ønsket at neste riksdag (da [[Karl III Johan|Jean Baptiste Bernadotte]] ble valgt til tronfølger) ble avholdt utenfor Stockholm for å skape politisk forvirring, sted for riksdagen ble da også flyttet grunnet mordet.<ref name=AlanPalmer200-205>Alan Palmer 1992, s. 200-205</ref> Sannsynligvis mistet intrigemakerne kontrollen over situasjonen. Den franske keiseren [[Napoléon Bonaparte]] skal ha uttrykt at den svenske regjeringen var innblandet, og muligens var vaktbefal og andre militære offiserer bestukket.

Vedrørende kronprins Karl Augusts død fastslo domstolen senere at dødsårsaken var et slaganfall. Alle ryktene om forgiftning hadde altså vært grunnløse og riksmarskalkens uskyld kunne ikke lengre betviles. Både Axel von Fersen og hans søster Sophie ble frikjent av [[Svea hovrätt]].

Den 2. desember 1810 fikk grev Axel von Fersen den verdige begravelse som tilsto han i egenskap av [[En af rikets herrar]], serafimerridder og riksmarskalk. Kisten ble ført fra [[Steninge slott]], først til riksmarskalkens rom på Stockholms slott der den sto en natt. Neste dag ble kisten ført i prosesjon gjennom Stockholm ned til [[Riddarholmskyrkan]]. Etter begravelsesseremonien ble kisten ført til [[Ljungs kyrka, Östergötland|Ljungs kyrka]] for gravsetting.

Mordet på Axel von Fersen har senere blitt beskrevet som en kulminasjon av den krisen Sverige gjennomgikk i årene 1809-1810.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 1</ref> Mange ble forhørt, men få ble dømt og saken ble aldri virkelig oppklart.