Redigerer Fartein Valen (avsnitt)

=== Studier i Tyskland ===
Etter råd fra Elling fortsatte han utdannelsen sin i [[Berlin]]. Høsten 1909 tok han båten fra Stavanger til [[Hamburg]] og toget videre derfra. Reisen var en prøvelse for den lite reisevante Valen, men det var i Berlin han for alvor fikk problemer. Ellings kontaktperson trodde Valen var en nybegynner og hadde funnet en lærer som var uskikket. Mer kjente lærere skulle imidlertid ha 30-50 Mark i timen. Han skjønte da at han fikk søke seg inn ved ''[[Universität der Künste Berlin|Die Königliche Hochschule für Musik zu Berlin]]''<ref>[https://digital.zlb.de/viewer/toc/15816005/1/-/ ''Die Königliche Hochschule fÜr Musik zu Berlin'']</ref> (Den kongelige [[høyskole]] for musikk i [[Berlin]]). Bare en liten del av søkerne ble antatt. Valen så seg nødt til å komme i direkte kontakt med lederen for komposisjonsavdelingen, [[Max Bruch]], og dro ut til hans bolig i bydelen [[Friedenau]] med sine egne komposisjoner under armen. Bruch var nokså avvisende, for Valen var for sent ute til opptaksprøven, men kikket på komposisjonene, valgte seg strykekvartetten og leste den. Han lovet så å se sakene igjennom og ville sende skriftlig melding om Valen ble opptatt. Etter en uke kom nok en invitasjon, der Bruch klappet Valen på skulderen og sa at han hadde talent. Som høyskolens elev fikk han undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Dette første året i Berlin var det deiligste i Valens liv, sa han selv. Orkesterprøvene på høyskolen sa han var verd hele berliner-oppholdet alene. Han holdt seg unna steder der han visste at nordmenn møttes, og stortrivdes i sin bakgårdsleilighet ved [[Tauentzienstraße]], der han fikk konsentrert seg. Til konsertene fikk han fribilletter, ellers hadde ikke hatt råd til å gå.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 38-41)</ref> 

Men Valen var skuffet over høyskolens fokus på teknikk på bekostning av det kunstneriske: «''Jeg trodde jeg var kommet til et kunstens tempel, men så var det et [[seminar]] for musikanter.''» Professorene var hyggelige nok i timene, men virket mest opptatt av at elevene ikke lot seg påvirke av folk som [[Gustav Mahler]] og [[Richard Strauss]].<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 44)</ref> Men han var også glad for den meget grundige tekniske utdannelsen de ga ham. I 1911 gikk han ut av høyskolen, men ble boende i Berlin. Han fikk tilbud om en stilling ved et ''college'' i [[New York City|New York]], men Valen vurderte amerikanere som hyggelige, men skremmende «konvensjonelle» med «lite utviklet og ukomplisert sjeleliv».<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 45-47)</ref> 

Høsten 1911 var han tilbake i Berlin etter ferie i Valevåg. Litt av farsarven var tilbake, og hans mor som var enke, kunne også hjelpe litt. Dortea hadde enkepensjon etter sin mann, pluss sin egen fra årene som bestyrerinne på Solbakken.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 30)</ref> Spilleelevene hans likte ham, og i 1912 fikk han antatt sin klaversonate til utgivelse, med 300 Mark i honorar. Med [[Houens legat]] fikk han det mer romslig, og bodde på pensjonat i bydelen Friedenau med tre andre nordmenn han trivdes godt med. [[Christian Sinding]] - sammen med [[Edvard Grieg]] og [[Johan Svendsen]] en av «de tre store» - og hans kone Augusta bodde også i Berlin. Valen var ofte bedt hjem til dem, og sa at de hadde vært som mor og far for ham. I 1914 slo han følge med Sindings nordover til [[Åsgårdstrand]]. Men så skrev hans mor at hans søster Sigrid hadde hatt et nervøst sammenbrudd og måtte slutte i sitt arbeid som lærer. Han ble derfor værende i Valevåg til over nyttår 1915, da Sigrid var såpass bra at han kunne dra tilbake til Berlin.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 54-56)</ref>

De første årene i Berlin trivdes ikke Valen noe særlig blant tyskere, men under [[første verdenskrig]] endret det seg. I 1915 var dagliglivet som før, med tilstrekkelig mat og arbeid. Valen var sikker på tysk seier - et syn han delte med [[Bjørn Bjørnson]], [[Fredrik Paasche]], [[Knut Hamsun]], [[Georg Brandes]] og Otto Lous Mohr: «''Jeg har aldrig beundret tyskerne så meget som nu - jeg tror ikke jeg har kjendt det tyske folk rigtig før nu, og derfor er jeg glad over at være her i denne tid.''» Også i 1916 forsvarte han dem mot statsminister [[Gunnar Knudsen]] og journalist [[Ella Anker]]. Våren 1916 bodde han i et pensjonat i Barbarossastraße, der han trivdes og arbeidet godt.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 56-57)</ref>