Redigerer Fønikiske sjøfartøyer (avsnitt)

== Reisene ==
===Reisen til landet Ofir===
Fra [[Første kongebok]] i [[Bibelen]]s [[gamle testamente]] kunne man lese om en sjøekspedisjon organisert av kong [[Salomo]] (971-931 f.Kr) til det sagnomsuste landet [[Ofir]], bemannet av fønikere fra Kong Hiram I (980-946 f.Kr) av Tyros. Ifølge Bibelen hadde disse to konger inngått en gjensidige allianse, men få sitater avslørte også noe som minnet om et vasallforhold av Salomo til kongen av Tyros som skal ha forlangte skattlegging mot sine ytelser som å levere sedertre til byggingen av [[Salomos tempel]]. Sammen skulle disse to konger åpne nye handelsruter til Egypt, Arabia og Mesopotamia. Ved kysten av Rødehavet på den nordlige enden av [[Akababukten]] var et havnested, [[Esjon-Geber]], åpent for en handelsrute langs kysten av Den arabiske halvøy i Rødehavet.
{{sitat|Kong Salomo bygde en flåte i Esjon-Geber, som ligger ved Elot, på stranden av Rødehavet, i landet Edom. Til denne flåten sendte Hiram av sitt folk sjødyktige skipsmannskap, som slå følge med Salomos folk. De kom til Ofir og hentet derfra gull, fire hundre og tyve talenter, som de brakte til kong Salomo.}}
En [[talent (myntenhet)|talent]] i Salomos tid tilsvarte 44&nbsp;kg (tatt fra babylonisk talent på 30,3&nbsp;kg). Gullasten fra Ofir ombord på skipene skulle altså være på 18&nbsp;500&nbsp;kg. Landet Ofirs beliggenhet er dessverre ikke mulig å stadfeste med rimelige sikkerhet fram til nå.

===Reisen rundt Afrika===
Den egyptiske farao Neko II (610-595 f.Kr) som hadde overtatt makten i [[det gamle Egypt|Egypt]], startet en meget uvanlige ekspedisjon for å finne ut om det er mulig å seile rundt Afrika omkring år 600 f.Kr, og tok kontakt med fønikiske sjømenn. Den greske historikeren Herodot rundt 150 år senere beskrevet denne reisen rundt Afrika for ettertiden i hans verket ''Historie'': {{sitat|Man vet at Libya (Afrika) på alle sider er omringet av hav med unntak av landstripen, som med den sammenhenges med Asia. Denne oppdagelsen var først gjort av Neko, kong av Egypt, som sendt ut et antall skip bemannet med fønikere, med ordre om å seile til [[Herkulessøylene]] (Gibraltarstredet) og bevege seg tilbake over Middelhavet til Egypt. Fønikerne forlot Egypt, seilte forbi Eritrea og ute i det sørlige havet. Når høsten kom gikk de i land på stedet de hadde kommet til, besådde et område med sæd (korn) og stanset der fram til kornet var modent. Etter de hadde høstet det, satte de opp seilet, og sådant hendt det mens hele to år gikk, og ikke før under det tredje året passerte de Herkulessøylene og fullførte hjemreisen. De fortalte at de på reisen rundt Libya hadde hatt solen på høyre hånd - ikke det at jeg trodde på det, men det var det mange som gjorde. }}
Det merkelige naturfenomenet som fønikerne hadde beskrevet, den omvendte solstillingen, er det sterkeste beviset for at deres historie om reisen rundt Afrika er sann. Solen på den nordlige halvkulen vil alltid gå sør om zenit – altså til venstre, men på den sørlige halvkulen vil solen alltid passere nord for den – altså til høyre. Kontinentet Afrika går sørover forbi [[ekvator]] som deler globen i to halvkuler.

===Reisen mot nord===
Omkring 525 f.Kr skal en sjøekspedisjon fra Karthago ha funnet sted under ledelsen av oppdagelsesreiseren Himilko til den nordvestre Europa. Himilko er den første kjente oppdagelsesreisende fra Middelhavet som nådde den nordvestlige kysten av Europa som har blitt omtalte av romerske forfattere. Den eldste referansen om reisen mot nord er en kort omtalelse i [[Plinius den eldre]]s verket [[Naturalis Historia]] fra år 77 e.Kr. Den eneste kilden som eksisterer om Himilkos ekspedisjonen, er som en poetisk beretning om geografien som bygde på greske berettelser i dikteren [[Avienus|Rufus Festus Avienus]]´ ''[[Ora maritima]]'' (Sjøkystene) fra 300-tallet e.Kr.

Avienus skrevet meget lite om Himilko utover opplysningen om at det tok fire måneder på ferden til det fjerne landskapet under navnet «Oestreminis» som inkluderte deler av det iberiske halvøya, den franske vestkysten, [[Bretagne]] og sørlige [[England]] med [[Cornwall]]. Himilko skal ha hatt vansker med å ta seg nordover i møte med forskjellige utfordringer inkluderte sjøuhyrer, i sitt arbeid om å kartlegge og åpne en rute til Cornwall med gruvene der [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] var utvunnet. Han var ikke førstemannen på ruten, i forveien hadde det iberiske folket i [[Tartessos]] i dagens [[Andalucía]] etablerte kontakten med det fjerne landskapet som også rommet de sagnomsuste [[Cassiterides]] øyene («Tinn øyene»).

===Reisen langs Afrikas vestkysten===
Rundt år 500 f.Kr eller samtidige med oppdagelsesekspedisjonen mot nord, dro karthageneren [[Hanno sjøfareren|Hanno]] fra byen [[Karthago]] i spissen for en flåte på seksti skip for å seile gjennom Gibraltarstredet og grunnlegge flere kolonier underveis langs vestkysten av Afrika. Karthagenerne etterlatt seg en beskrivelse av reisen langs den afrikanske atlanterhavskysten, bevart for ettertiden i en stolpe, en ''[[periplus]]'' i Karthago, senere nedskrevet av grekerne som fra 900-tallet e.Kr etterlatt seg avskriften ''Codex Heidelbergensis 398''. Men skriftene fra Hannos tid har vært nedarvet gjennom flere århundrer lenge etter originalen gikk tapt.

Den store oppdagelsesekspedisjonen bestod av seksti åredrevede skip med femti årer eller roere og et stort antall opptil 30 000 menn og kvinner. Flere kolonier ble grunnlagt eller befolket av Hanno på reisen som vist seg å være en begivenhetsrik tur langs ukjente land som teksten bar preg av, blant annet hadde hans folk støttet på merkelige ville menn med hårede kropper som deres tolker kalte «[[gorilla]]er». De kom også ut for «etiopiere», dvs. svartfargede folk som var enten aggressiv eller meget sky.

De kom trolig ikke så langt sørover som til ekvator utenfor det som i dag heter [[Gabon]], understøttet av en selvstendig kilde om reisen fra 100-tallet av grekeren Arrianos som skrevet hvordan Hanno reiste, først dro flåten sørover ute i havet langs kysten, siden snudde han mot øst, og igjen mot sør. Der kom de ut for sterk motgang, blant dem sterk hete og vannmangel, før de måtte snudde tilbake. Endemålet for sjøekspedisjonen kan ha vært en [[vulkan]] i utbrudd med «brennende åser», Kamerunfjellet i [[Kamerun]] eller Kakulimafjellet i [[Guinea]].