Redigerer Eugene O’Neill (avsnitt)

=== Dramatiker på fulltid ===
[[Fil:Provincetown Theatre - Van Vechten.jpg|thumb|left|O'Neills første stykke, ''Bound East for Cardiff'', hadde premiere i dette teateret på kaien i Provincetown, Massachusetts.]]
[[Fil:Eugene O'Neill, Cape Cod, 1922.JPG|thumb|Eugene O'Neill med sin hustru og sønn på Cape Cod, 1922.]]
Etter at han i 1912–1913 var innlagt på et sanatorium med [[tuberkulose]], besluttet han å skrive skuespill på heltid. Det første skuespillet hans, ''Lang dags ferd mot natt'', er en utilslørt selvbiografisk tekst. Det er hans egen far som er James Tyrone, en aldrende stjerneskuespiller som solgte sitt talent i frykt for fattigdom. Ved stykkets begynnelse er moren Mary Tyrone kommet tilbake fra behandling for narkotikamisbruk. De to sønnene er den eldre Jamie, en tredjerangs alkoholisert skuespiller som flyter på familienavnet, og den intellektuelle, men sykelige Edmund, forfatterens [[alter ego]]. Det blir klart at moren ikke er helbredet, og de tre mennene hengir seg til drikking i desperasjon mens hun drømmer om fortidens tapte muligheter.<ref>Beyer, Edvard et al (1974): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 11 ''Mellomkrigstiden''. Oslo, s. 54</ref>

Før O'Neill ble innlagt hadde han vært ansatt i avisen ''New London Telegraph'' og skrev [[poesi]] i ledige stunder. Han hadde i 1907 fått en åpenbaring i en engelsk gjesteoppsetning av [[Henrik Ibsen]]s drama ''[[Hedda Gabler]]'': «Det åpnet en helt ny dramatisk verden for meg. Det ga meg min første idé om et moderne teater hvor sannheten kunne leve.»<ref>Beyer, Edvard et al (1974): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 11 ''Mellomkrigstiden''. Oslo, s. 56</ref> Høsten 1914 begynte han på [[Harvard University]] for å følge et kurs i dramatisk teknikk med professor George Baker. Han hoppet av etter et år uten å ha fullført.

I løpet av [[1910-tallet]] var O'Neill fast inventar på den litterære scene i [[Greenwich Village]] hvor han også ble venn med mange [[Radikalisme|radikale]], blant annet forfatteren og grunnleggeren av forløperen til [[USAs kommunistiske parti|det amerikanske kommunistpartiet]], det kommunistiske arbeiderpartiet i USA, [[John Reed (journalist)|John Reed]]. Han hadde også en kortvarig romantisk forhold til Reeds ektefelle, forfatteren [[Louise Bryant]]. O'Neill ble framstilt av [[Jack Nicholson]] i spillefilmen ''[[Reds]]'' (1981) om livet til John Reed.

Han ble involvert i skuespillergruppen Provincetown Players i [[1916]]. Det er sagt at O'Neill kom til [[Provincetown]] om sommeren med «en koffert full av skuespill.» Forfatteren [[Susan Glaspell]] beskrev at det var antagelig den første lesning noensinne av ''Bound East for Cardiff'' som skjedde i hjemmet til Glaspell og hennes ektemann George Cram Cook i Commercial Street. Deres hus lå inntil et gammel fiskeskur på kaien i Provincetown (se bilde) hvor O'Neills første enakter ble framført [[28. juli]] [[1916]] for en håndfull publikummere. Glaspell skrev i ''The Road to the Temple'' (1927): «Så Gene tok ''Bound East for Cardiff'' ut av kofferten, og Freddie Burt leste det for oss, Gene satt i stuen mens lesningen foregikk. Han var ikke alene da lesningen var ferdig.»<ref>Glaspell, Susan (1927): ''The Road to the Temple'', Frederick A. Stokes, New York, 2. utgave 1941, s. 255</ref> I minnet om oppsetningen skrev Glaspell: «Kanskje ser jeg det i minnenes roserøde skjær, men det står for meg som om jeg aldri har overvært en mer gripende forestilling enn den gang ''Bound East for Cardiff'' gikk over de skrå bredder.»<ref>Beyer, Edvard et al (1974): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 11 ''Mellomkrigstiden''. Oslo, s. 52</ref>

Provincetown Players, bestående av aspirerende skuespillere, lyrikere, musikere og kunstmalere, flyttet til [[New York]] høsten 1916 og fant en beskjeden teaterbygning på MacDougal Street i Greenwich Village og satte opp stykket «off Broadway». De framførte mange av O'Neills tidlige verker, og en del av hans stykker begynte med beskjedne forestillinger før de ble flyttet til [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]].

[[Fil:Carlotta Monterey O'Neill 1922.jpg|thumb|left|Carlotta Monterey i 1922 på Plymouth Theater i Eugene O'Neills ''The Hairy Ape''. Monterey ble senere hans hustru.]]
[[Fil:Portrait of Eugene O'Neill and Carlotta Monterey O'Neill.png|thumb|O'Neill sammen med Carlotta Monterey, 1933.]]
O'Neills første utgitte drama, ''Beyond the Horizon'', åpnet på Broadway i [[1920]] til stor anerkjennelse og ble belønnet med [[Pulitzerprisen for drama]]. Hans første betydelige suksess var ''The Emperor Jones'' som gikk på Broadway i 1920 og var en direkte kommentar til den amerikanske okkupasjonen av [[Haiti]] som ble diskutert ved dette årets presidentvalg.<ref>Renda, Mary (2001): ''Taking Haiti: Military Occupation and the Culture of U.S. Imperialism''. Chapel Hill: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4938-3. s. 198–212</ref> Hans best kjente dramaer er ''Anna Christie'' (Pulitzerprisen i 1922), ''Desire Under the Elms'' (1924), ''Strange Interlude'' (Pulitzerprisen i 1928), ''Mourning Becomes Electra'' (1931), og hans eneste velkjente komedie, ''Ah, Wilderness!.'' Den var en lengselsfull fantasi om sin ungdom slik han hadde ønsket at den hadde vært, foruten også komisk vri på Ibsens ''Hedda Gabler'' som i utgangspunktet hadde inspirert hans egen dramatiske karriere. Etter en pause på rundt ti år ble hans nå berømte drama ''The Iceman Cometh'' satt opp i 1946. Det påfølgende året ble stykket ''[[Måne for livets stebarn|A Moon for the Misbegotten]]'' en fiasko, men i tiårene senere ble det betraktet som blant hans beste stykker.

Han var også en del av den moderne bevegelsen for å gjenopplive de klassiske heroiske maskene fra [[antikkens greske teater]] og det [[japan]]ske middelalderske [[No (japansk teaterform)|no-teateret]] i en del av sine stykker, blant annet ''The Great God Brown'' og ''Lazarus Laughed''.<ref>Smith, Susan Harris (1984): ''Masks in Modern Drama''. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-05095-9. s. 66–70, 106–108, 131–136.</ref> På 1920-tallet var O'Neill også meget interessert i [[Faust|Faust-temaet]].<ref>Floyd, Virginia (1985): «Chapter 2» i: ''Eugene O'Neill: A New Assessment''. New York: F. Ungar Publishing. ISBN 0-8044-2206-0. s. 180.</ref>

Som dramatiker ble O'Neill lenge ansett som eksperimentell og fornyende, men han var i like stor grad en som videreførte Strindbergs linje i det moderne drama, en forening mellom [[Realisme (litteratur)|realisme]] og [[symbolisme]]. Det var trekk som egnet seg til å uttrykke menneskenes selvdestruksjon. Problemene til O'Neills figurer er alltid av personlig karakter og [[psykologi]]ske motiver som drev dem, ikke samfunnsmessige eller økonomiske. Med O'Neill trengte for alvor [[psykoanalyse]]n inn i dramaet, og med dennes virkemidler forsøkte han å se de ubevisste motivene til sine figurer.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie'' 2, Oslo, s. 299-300</ref>

I trilogien ''Mourning Becomes Electra'' (''Sorg kler Elektra'', [[1931]]) innførte han [[Antikkens Hellas|gresk]] [[Gresk mytologi|mytologisk]] drama i et psykologisk kjærlighetsdrama med lokalisering til [[den amerikanske borgerkrigen]]. Hans ''Lang dags ferd mot natt'' er som nevnt et moderne familiedrama og tristesse i tradisjonen til [[August Strindberg|Strindberg]]. Det ble skrevet på begynnelsen av [[den andre verdenskrig]], og etter O'Neills død i [[1953]] ble det deponert i en bankboks. Hans ønske var at det skulle være urørt i 25 år. Det skjedde ikke. Hans kone sendte det til [[Dramaten]] i [[Stockholm]] hvor det ble omarbeidet og fikk sin urpremiere i [[1956]].<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdens litteratur. Den vestlige tradisjonen'', Oslo, s. 484</ref> O'Neills kanskje fremste stykke ble således satt opp i hjemlandet til hans forbilde, Strindberg.