Redigerer Etterretningstjenesten (avsnitt)

=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen ble organisasjonen flyttet hjem til Norge, der arbeidet fortsatte. Etterretningstjenesten tilpasset seg det nye trusselbildet mot Norge og senere NATO. Som en følge av flyttingen, fikk sikkerhetstjenesten nye oppgaver. Trusselbildet var det samme under hele den kalde krigen. I 1965 ble E- og S-staben delt, og de var deretter hvert sitt stabsledd - fortsatt under Forsvarets overkommando - med Forsvarssjefen som øverste sjef.

I [[1968]] gjennomførte [[Sovjetunionen]] en omfattende beredskapsøving med ei ekstra fase 2 i form av en maktdemonstrasjon ved grensen mot Norge. [[Sovjetisk demonstrasjon av militær styrke ved den norsk-russiske grensen i 1968|Hendelsen]] ble mye omtalt den gangen, og førte til øket innsats for å være i stand til å varsle slike hendelser på forehånd.<ref>[[Arnfinn Moland]], ''Strengt hemmelig'' (ISBN 82-00-12769-9) side 315</ref>

Hele tiden holdt Forsvarets etterretningstjeneste en meget lav medieprofil. Innenfor de lukkede miljøer i de hemmelige tjenester var dette en normal situasjon. Ulike hendelser brakte fra tid til annen E-tjenesten frem i lyset, men den forble omgitt av taushet og mystikk. Gradvis ble det mer åpenhet om tjenestene, blant annet på grunn av arbeidet til de offentlige utvalg som gransket dem på 1990-tallet. Stortingets granskingsutvalg for de hemmelige tjenester, [[Lund-kommisjonen]], ledet av høyesterettsdommer [[Ketil Lund]], ga E-tjenesten gode skussmål i sin rapport i 1996.

Forsvarsminister [[Jørgen Kosmo]] tok initiativet til nye lover for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovforslaget ble lagt frem april 1997, og vedtatt i 1998.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/otprp/19961997/Otprp-nr-50-1996-97-.html?id=158595 Ot.prp. nr. 50 (1996-97) Om lov om Etterretningstjenesten]. Stortinget rakk ikke behandle forslaget i vårsesjonen, og lovforslaget ble [http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=1828 fremmet på ny høsten 1998].</ref> Loven nedlegger blant annet forbud mot registrering og overvåking av norske statsborgere.<ref>https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-03-20-11</ref> Ulike tolkninger av denne loven i [[2018]] fører trolig til justeringer og presisering for framtiden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/_-umulig-a-filtrere-vekk-informasjon-om-nordmenn-1.13966085|tittel=– Umulig å filtrere vekk informasjon om nordmenn|besøksdato=2024-01-15|dato=2018-03-18|fornavn=Olav|etternavn=Døvik|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref>

Forsvarets etterretningstjeneste har både vært en stab under Forsvarets overkommando og en egen tjeneste. Den 1. august 2003 byttet Forsvarets etterretningstjeneste navn til Etterretningstjenesten, i forbindelse med opprettelsen av ny ledelsesstruktur i Forsvaret. Navnet samsvarer med det som er brukt i Lov og Instruks om Etterretningstjenesten.<ref>https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-03-20-11https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-03-20-11</ref>
<ref>https://lovdata.no/dokument/INS/forskrift/2001-08-31-1012</ref> Samtidig med navneendringen fikk E-tjenesten sitt eget [[våpenskjold]].

* Tjenesten hadde i 2005 et budsjett på 691,8 millioner kroner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/9O03r/stadig-mer-norsk-spionasje|tittel=Stadig mer norsk spionasje|besøksdato=2024-01-15|dato=2010-06-22|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref>
* Stortinget hadde vedtatt et budsjett på 724 millioner kroner for 2006.{{tr}} 
* Årsbudsjettet var i 2010 på 930 millioner kroner og da ble det opplyst at tjenesten hadde 829 stillinger. I et intervju med E-sjefen dette året, uttalte han at norske [[spion]]er var aktive i [[Afghanistan]], [[Tsjad]], [[Somalia]], [[Sudan]], [[Kosovo]], [[Egypt]], [[Bosnia]], [[Kongo]] og i [[Midtøsten]].<ref>{{kilde www|tittel=Norge bruker mer penger på spionasje
|avis=Dagbladet|forfatter=NTB|dato=22. juni 2010 |url=https://www.dagbladet.no/nyheter/norge-bruker-mer-penger-pa-spionasje/64521683|sitat=Norske spioner er i dag aktive overfor Afghanistan, Tsjad, Somalia, Sudan, Kosovo, Egypt, Bosnia, Kongo og i Midtøsten, det vil si stater og områder der norske soldater og offiserer befinner seg}}</ref>