Redigerer Etruskere (avsnitt)

== Historie ==
* ''Se hovedartikkel, [[Etruskernes historie]]''
Mange etruskiske konger kjennes ved navn, men deres regimer ligger i historiens mørke, selv om etruskiske tradisjoner - [[byplanlegging]] og [[religion|religiøse skikker]] - holdt seg levende blant romerne. Skriftlige kilder til etruskernes historie stammer fra [[Antikkens Hellas|greske]] og [[Romerriket|romerske]] forfattere. Selv om mer enn ti tusen inskripsjoner på etruskisk er bevart,<ref>[https://www.worldhistory.org/image/11393/etruscan-inscription/ Etruskiske innskrifter]</ref> der det hovedsakelig trekkes ut informasjon av [[sosiologi]]sk art, har etruskerne selv ikke etterlatt seg noen skriftlig historie.

Det er likevel nokså klart at [[litteratur]]en deres har vært ganske omfattende. Censorinus<ref>[https://elfinspell.com/ClassicalTexts/Maude/Censorinus/Contents-Preface-Memoir.html Censoriunus' verker]</ref> omtaler ''Etrurias [[annal]]er'', og i [[den romerske republikken|den sene romerske republikk]] og [[romerske keiserrike|det tidligere keiserdømmet]] sendte romersk [[overklasse]] sine sønner på etruskisk [[skole]] som et ledd i utdannelsen. Den må ha omfattet ''disciplina etrusca'' ([[spådom]]skunst og kunnskap om varsler), men såpass også av Etrurias historie var bevart i skriftlig form til langt inn i keiserdømmets tid, at keiser [[Claudius]] kunne skrive et verk på tyve bind ([[skriftrulle]]r) om den.<ref>[http://www.ancient-wisdom.com/italyetruscans.htm Etruskerne i Romerriket]</ref>

Den etruskiske sivilisasjon blomstret og ekspanderte både sørover og nordover i sin vekstperiode. Gruvedrift og handel med metall, spesielt [[kobber]] og [[jern]], skaffet rikdom og innflytelse på [[Appenninerhalvøya]] og [[Middelhavet]]vestlige deler. Kvinner gikk i plissert [[tunika]], menn i en kort tunika, om vinteren supplert med en varm kappe kalt ''tebennos'', som minnet om romernes [[toga]]. Opprinnelig hadde etruskerne langt hår og [[skjegg]], men rundt 500 f.Kr. tok mennene til å klippe håret kort og gå glattbarbert. Også kvinnene gikk over til kort hår med krøllet pannelugg. Veggmalerier i gravkamrene deres gjenspeiler livsglede og et [[likestilling|likestilt]] samvær mellom kjønnene, muntre gjestebud og underholdning med [[fløyte]]spillere. [[Aristoteles]] skrev foraktelig om etruskerne at de «fører krig, knar [[deig]] og pryler [[slave]]ne sine akkompagnert av fløyter».<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 90), Leo Hjortsøs [[oversettelse]] av ''Epic of Man'', [[Library of Congress|Kongressbiblioteket]] 62-20151</ref> Etruskisk samfunn var sterkt lagdelt, og kjøpmenn, arbeidere og slaver var låst i sine klasser, motsatt Hellas og Romerriket der [[løysing|frigitte slaver]] kunne gjøre karriere.<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 89)</ref>

Fra grekerne overtok etruskerne skikken med [[idrett]]sleker ved [[begravelse]]r.<ref>''Menneskets saga'' (s. 108), [[Det Beste]]s forlag, 1974, ISBN 82-7010-027-7</ref> Etruskerne gledet seg også over [[klovn]]er og leken ''truia'', der [[rytter]]e på [[galopp]]erende hester forsøkte å finne vei gjennom [[labyrint]]er. De arrangerte [[boksing|boksekamper]], [[bryting]], [[stavsprang]] og [[veddeløp]]. Men lekene deres ved begravelser var langt dystrere enn hos grekerne. De arrangerte [[duell|tvekamp]] mellom slaver, eller mellom en [[kamphund]] og en mann bevæpnet med en [[kølle]], men med en sekk over hodet. Disse gravritualene overtok romerne og videreutviklet dem til de uhyggelige [[gladiatorkampene]].<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 90-91)</ref> Etruskerne mente også at avdøde ville trenge en reserve av [[menneskeblod]] for å sikre sin fortsatte eksistens i det hinsidige. Det er uvisst om det utelukkende var slaver som ble ofret i slike sammenhenger. Også denne praksisen overtok romerne, men erstattet kjapt menneskeblodet med blod fra offerdyr.<ref>Anthony Pereira: ''Rome'' (s. 69-70), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9</ref>

Etruskiske interesser kolliderte med grekernes, særlig fra 500-tallet f.Kr. da greske [[koloni]]er ble dannet på sørkysten av [[Frankrike]], [[Catalonia]] i [[Spania]] og på [[Korsika]]. Det fikk etruskerne til å gå i allianse med [[Karthago|karthagerne]].

[[Slaget ved Alalia]] (i dag [[Aléria]]) på Korsika, ca. 540 f.Kr. førte til at karthagerne fikk økt innflytelse og makt i det vestlige middelhavsområdet på bekostning av både grekere og etruskere. 

Slaget ved Alalia kjennes kun fra greske kilder som hevder at grekerne seiret; men disse oppga snart etter sine besittelser på Korsika, i motsetning til etruskerne som anla kolonien Victoria.<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 88)</ref> 

Men de trakk seg gradvis tilbake til det nordlige [[Tyrrenhavet]] og gjorde seg stadig mindre gjeldende. Deres innflytelse over andre italienske byer ble også svekket, etter hvert som [[Latium]] og [[Campania]] ble tatt over av [[Romerriket|romerne]], en fremvoksende stormakt på etruskisk område. Nordfra presset [[gallere]] inn i [[Podalen]] samtidig som Roma begynte å ekspandere.

Den etruskiske hæren hadde vært unik med sine stridsvogner trukket av hester, [[stridsøks]]er og [[lanse]]r av bronse, et [[infanteri]] som ble forbildet for romernes legioner med [[hjelm]]er, skjold og benskinner av bronse. Nå ble dette snudd mot etruskerne selv.<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 89)</ref>

Romernes erobring av Veji i 396 f.Kr. innvarslet etruskernes undergang, og gravkamrenes hittil livsglade gjestebudsscener ble utover 300-tallet f.Kr. avløst av bilder av underjordiske [[demon]]er og ødeleggelser.<ref>''Menneskets saga'' (s. 109)</ref> Rundt 250 f.Kr. måtte etruskerne gi tapt overfor den romerske overmakten.<ref>''Mennesket gennem årtusinder'' (s. 93)</ref>