Redigerer Erinyer (avsnitt)

== Erinyer i antikkens litteratur ==
[[Fil:Orestes Delphi BM GR1917.12-10.1.jpg|thumb|right|Orestes ved [[Delfi]] omgitt av [[Athene]] og [[Pylades]] blant erinyere og orakelets prester, kanskje [[Pythia]] bak [[offertripod]]en. Keramisk rødfigurmaleri, ca. 330 f.Kr.]]
[[Fil:Orestes Pursued by the Furies by William-Adolphe Bouguereau (1862) - Google Art Project.jpg|thumb|''Orestes' anger'', hvor han er omgitt av sinte erinyere, maleri av [[William-Adolphe Bouguereau]], 1862]]
[[Fil:DVinfernoMegaeraTisifphoneAlecto m.jpg|thumb|Dante og hans ledesager Vergil møter erinyerne i helvete. Illustrasjon av Gustave Doré.]]
Mytefragmenter som handler om erinyer går tilbake til den eldste greske kulturen. Et av de mest hyppig gjentatte eksempler av antikkens greske litteratur som handler om erinyer er i myte om [[Orestes (mytologi)|Orestes]], sønn av [[Agamemnon]] og [[Klytaimnestra]]. Han er hovedpersonen i ''[[Orestien]]'' av [[Aiskhylos]] og i flere andre gresk [[tragedie]]r forbundet med hans galskap og renselse.

=== Aiskhylos ===
Erinyerne danner koret og spilte en hovedrolle i konklusjonen av [[Aiskhylos]]' dramatiske trilogi ''[[Orestien]]'' (bestående av tragediene ''Agamemnon'', ''Soneofferet'' og ''Eumenidene'') som ble framført første gang ved [[Dionysos]]festivalen i Athen i 458 f.Kr.. I det første stykket, ''Agamemnon'', kommer kong [[Agamemnon]] tilbake fra [[Trojakrigen]] og ble deretter myrdet av sin hustru [[Klytaimnestra]] som hevn for datteren [[Ifigeneia]], som ble ofret av Agamemnon for å skaffe god vind for å seile til [[Troja]] i begynnelsen av krigen. I det andre dramaet, ''Soneofferet'', har deres sønn [[Orestes (mytologi)|Orestes]] blitt voksen og har blitt beordret av [[Apollon]]s [[orakel]] om å hevne farens død begått av moren. Da han kommer hjem og avslørte sin identitet for sin søster [[Elektra]], later han som om han er en budbringer som kommer med nyheten om sin døde til Klytaimnestra. Han dreper deretter sin mor og hennes elsker [[Aigisthos]].

Selv om Orestes’ handlinger er hva Apollon beordret ham om å gjøre, har han uansett begått moderdrap, en alvorlig vanhelligelse. På grunn av dette ble han forfulgt og pint av de forferdelige erinyene som krevde ytterligere blodhevn. Ved Delfi ble Orestes bedt av Apollon at han skulle reise til Athen og søke hjelp hos gudinnen [[Athene]]. I [[Athen]] sørget Athene for at han kom foran en jury av athenske borgere som Athene ledet. Erinyerne opptrådte som hans anklagere mens Apollon snakket til hans forsvar. Rettssaken ble en debatt om nødvendigheten av blodhevn, æren overfor en mor og den for en far, og den respekt som ble vist til gamle guder slike som erinyerne sammenlignet med den nyere generasjonen som Apollon og Athene. Juryen ble til sist delt i sin mening. Athene deltok i stemmegivningen og stemte for frikjennelse. Hun erklærte ham frikjent grunnet reglene som hun fastsatte for saken. Til tross for dommen truet erinyerne å pine alle borgerne i Athen og forgifte landene rundt byen. Athene tilbød da de gamle gudinnene en ny rolle som beskyttere av rettferdighet og av byen framfor å være hevngudinner. Hun oppfordret om å bryte syklusen av blod for blod, unntatt i tilfelle av krig som ble utkjempet for ære og ikke hevn. Mens hun lovte at de gamle gudinnene ville motta ære fra gudinnen og hennes by, minnet hun dem også på om nøkkelen til lagerhuset hvor Zevs oppbevarte sin tordenstråle som hadde nedkjempet andre fordums guder. Denne blandingen av bestikkelser og skjulte trusler tilfredsstilte erinyerne som deretter ble ledet i en prosesjon av Athene til deres nye oppholdssted. I dramaet ''Furiene'' ble de heretter tiltalt som ''semnai'', «de ærverdige», og ble æret av [[Athen]]s borgere og de sikret byens framgang.

=== Euripides ===
I [[Evripides]]' stykke ''Orestes'' fra 408 f.Kr. er erinyerne for første gang i navnet «likestilt» med ''eumenidene''<ref>Gantz, Timothy (1983): ''Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources'', Johns Hopkins University Press, s. 832</ref> (Εὐμενίδες, flertall av Εὐμενίς; bokstavelig «de nådige», men kan også forstås som «de vennlige»).<ref>''[[Suda]]''. oppslagsord Ἄλλα δ' ἀλλαχοῦ καλά</ref> Dette skjedde for at det ble betraktet som uklokt å nevne dem ved navn (og av frykt for tiltrekke seg deres oppmerksomhet). Det ironisk høflige navnet minner om hvordan [[Hades]], de dødes gud, ble omtalt som Pluton, «den rike».<ref name="Graves, Robert 1960" /> Å benytte seg av [[eufemisme]]r for navnene til guddommer tjener mange hensikter i de fleste oldtidsreligioner.

=== Sofokles ===
I [[Sofokles]]' tragedie ''[[Oidipus i Kolonos]]'' (ca. 406 f.Kr.) er det et betydningsfullt at [[kong Oidipus]] kommer til sitt endelige hvilested i en lund som er dedisert erinyene. Det viser at han hadde betalt sin botsøvelse for hans hevn foruten også kommet til samordne de likevektige kreftene for hans tidligere altfor store tillit til Apollon. Hans handlinger bestående av drap og blodskam ble utført i uvitenhet og han er derfor ikke utelukkende skyldig. Han er bedt om å gjøre en ofring til erinyerne og føyer seg ved at han har funnet fred og kan bli forent med Zevs.