Redigerer Erich Ludendorff (avsnitt)

== Mellomkrigstiden ==
Etter Tysklands nederlag flyktet Ludendorff den 11. november 1918 - samme dag som [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenstillstanden]] - til [[Sverige]] med falskt pass. Han bodde i [[Hässleholm]] som gjest hos [[Ragnar Olson]] på [[Hässleholmsgården]]. Der skrev Ludendorff sin krigsmemoarer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hd.se/2008-11-12/vad-gjorde-ludendorff-i-hassleholm|tittel=Vad gjorde Ludendorff i Hässleholm?|besøksdato=4. januar 2018|forfattere=|dato=12. november 2008|forlag=Helsingborgs Dagblad|sitat=Hösten 1918 rasade Tyskland ihop och första världskrigets mer än fyra år långa blodbad tog slut. En av huvud-personerna var den tyske generalen Erich Ludendorff. Men alldeles före kapitulationen passade han på att försvinna – för att snart dyka upp i Hässleholm.}}</ref>

Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev [[Hjalmar Branting]] et brev til aktivistene, der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.

Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte [[dolkestøtslegenden]], det vil si [[legende]]n om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var nok Ludendorff klar over at Tyskland ikke lenger kunne vinne krigen, og at det bare var et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger, kunne ha forhandlet seg til en bedre fred. Han utviklet disse tankene i boka ''Der totale Krieg'' (1935). Ludendorff mente Tyskland måtte mobilisere hele samfunnet til å stå sammen mot sin fiende. Dette skulle gjøres ved å fjerne [[dissident]]er og ved å overbevise befolkningen ved bruk av [[propaganda]]. Ludendorff oppfatter første verdenskrig som en innledning til en ny og større krig der Tyskland måtte seire for å overleve. Boka kan regnes som en oppsummering av tenkingen på tysk høyreside i [[mellomkrigstiden]], og flere av momentene i boka inngikk i [[Nazi-Tyskland]]s [[ideologi]].

I 1920-årene gikk Ludendorff inn i politikken og kom i kontakt med [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), og sammen med dets leder [[Adolf Hitler]] forsøkte han å gjennomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte [[ølkjellerkuppet]] i [[München]]. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i [[Reichstag (Weimarrepublikken)|riksdagen]] for ''[[Nationalsozialistische Freiheitspartei]]'', sammen med blant andre [[Gregor Strasser]] og [[Ernst Röhm]], og ble leder for de [[Völkisch-bevegelsen|tysk-folkelige]] i partiet.

Ved [[presidentvalget i Tyskland 1925]] stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.

Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon ''Tannenbergbund'' ble forbudt i 1933 etter den [[Machtergreifung|nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]].<ref>[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] og Roughthvedt, Bernt: ''Det ariske idol'', side 199. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6</ref>

Ludendorff var tilknyttet den tyske ''[[Völkisch-bevegelsen]]'',<ref>Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: ''Det ariske idol'', side 193. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6</ref> og utviklet i tråd med denne en [[konspirasjonsteori]] som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives [[jødene]]s, [[frimureri]]ets, [[Den katolske kirke|de katolske prestenes]] og [[Okkultisme|okkultistenes]] renkespill, publisert i hans bok ''Frimureriets avsløring'' (''Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse'' utgitt på norsk i 1928 av antisemitten [[Eugen Nielsen]]s mikroforlag Antiforlag).<ref>[https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016091508048 ''Frimureriets avsløring'' (1928), norsk utgave av ''Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse'' (1927)]</ref>

Etter først å ha samarbeidet med Hitler så Ludendorff ved 1930-årenes begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til [[Reichskanzler|rikskansler]]. Men senere knyttet han igjen bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom ''Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende'' skrevet av ekteparet Ludendorff.<ref>[http://libris.kb.se/hitlist?f=simp&q=erich+ludendorff&r=&m=10&s=r&t=v&d=libris&p=2 ''Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende'' i Libris]</ref> Erich Ludendorff døde i [[München]] 20. desember 1937.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Erich-Ludendorff «Erich Ludendorff»], fra ''[[Encyclopædia Britannica]]''</ref>
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1992-0707-500, Erich Ludendorff.jpg|thumb|Ludendorff i generalenes hovedkvarter, 1918.]]